Discussion:
Er Coldplay bra?
(too old to reply)
Geir Hongro
2003-07-09 09:51:40 UTC
Permalink
Kan det være at de har likheter på bakgrunn av påvirkning fra samme
artister, mer enn av å høre på hverandre (i hvilken rekkefølge det nå
måtte være)
Nå peker vel stort sett Madrugada ut Doors som ovedinspirasjonskilde mens
Coldplay villig innrømmer at de er inspirert av Radiohead. Men det er
naturligvis ikke helt utenkelig at "OK Computer" har spilt en rolle for
Madrugada også, plata var jo ganske viktig for mange på slutten av
90-tallet.


Geir Hongrø
Geir Hongro
2003-07-09 09:53:32 UTC
Permalink
Greit nok det med opprørstrangen da, men en rund og harmløs smak går jo
like
bra for barn som for godt voksne.
Nå er ikke Coldplay direkte "runde og harmløse" heller. De befinner seg et
sted midt imellom mainstream og cutting edge. Michael Bolton har ikke
Radiohead som hovedinspirasjonskilde, liksom, det har Coldplay og Travis.


Geir Hongrø
Geir Hongro
2003-07-10 09:26:26 UTC
Permalink
Ja, den skildringen tror jeg er riktig. Og det er vel denne mellomtingen
jeg
ikke liker... Blir litt sånn Judas. Man vet ikke hvor man har dem.
Man trenger inget mellomledd mellom kunst og underholdning slik jeg ser
det.

Da er jeg så grunnleggende uenig som jeg kan få blitt. Den ALLER STØRSTE
kunsten er den som klarer å appellere kunstnerisk OG kommersielt samtidig.
Jfr. Beatles og Mozart!
Men gruppene er veldig runde og harmløse. Det er ikke mye som kan tolkes
kontroversielt i de gruppene.
De er faktisk trivelige karer, i motsetning til de arrogante drittsekkene
som i litt for stor grad dominerer resten av indie-scenen. Det synes jeg er
bra. Synes faktisk det er _helt_ OK at Chris Martin ikke føler noe stort
behov for å utbasunere hvordan det siste Coldplay-albumet er rockehistoriens
største mesterverk noensinne mens Travis er "shite".
De er veldig inviterende til den kommersielle
musikken.. Travis har jo coveret Britney Spears 'Hit Me Baby One More
Time'
som b-side, og det er ikke noe satirisk parodi på den.. De mener faktisk
at
det er en kvalitets poplåt og har uttalt at de gjerne ville spilt en duett
med Britney selv ("Alt for kidsa")...
Kanskje det ikke nødvendigvis _er_ noen dårlig låt, med en riktig type
arrangement?

Uansett kjøper jeg ikke at manufakturerte låter skrevet av profesjonelle
låtskrivere er noen god idé, men Max Martin skriver bedre og mer komplette
låter rent melodiøst sett enn de fleste andre moderne låtskrivere gjør.
Hater uttrykket, men det er ikke særlig 'indie' er det vel?
Det går litt utenom musikken, men at Chris Martin tar en celebdate-vri og
dater Gwyneth Paltrow(som han tilogmed ba ut på nasjonal TV, søtt hva?) er
voldsomt kommersielt. Slikt dukker opp i ukeblader. Se&Hør, Topp, The
Sun..
you name it! Slikt gir Coldplay mye gratis, og kanskje fra et litt annet
publikum enn det du kanskje liker å innbille deg.
Bedre det enn at han går ut i pressa og skryter av hvor fantastiske Coldplay
er og hvor "shite" alle andre er.


Geir Hongrø
Andreas Moss
2003-07-10 14:41:48 UTC
Permalink
Post by Geir Hongro
Ja, den skildringen tror jeg er riktig. Og det er vel denne mellomtingen
jeg
ikke liker... Blir litt sånn Judas. Man vet ikke hvor man har dem.
Man trenger inget mellomledd mellom kunst og underholdning slik jeg ser
det.
Da er jeg så grunnleggende uenig som jeg kan få blitt. Den ALLER STØRSTE
kunsten er den som klarer å appellere kunstnerisk OG kommersielt samtidig.
Jfr. Beatles og Mozart!
Det er forsåvidt jeg også relativt enig i. Selv om jeg ikke ser noen større
kunst i det enn å kun drive på det kunstneriske stadiet(hvis det er det du
antyder)..
Tingen med Coldplay er at de tipper altfor mye inn på det kommersielle
stadiet. Jeg husker engang da jeg faktisk følte de var en lovende gruppe..
Før Parachutes kom ut. Men slik jeg ser utviklingen går den bare mer og mer
kommersielt rettet og alt minner om en blåkopi av segselv.
Coldplay har ingenting med kunst å gjøre bare. Inspirasjonskildene deres går
fra grupper som U2, Oasis, Radiohead, Jeff Buckley etc.. Kun artister som
allerede er populært. Slikt er balleløst og jævlig glatt.
Skal man tenke kunstnerisk og nyskapende bør man la seg inspirere av litt
mer utradisjonelle ting og prøve å få det til å fungere i kommersiell
sammenheng. Her mener jeg Radiohead har lykkes. Forsåvidt (senere) Beatles
også.
Post by Geir Hongro
Men gruppene er veldig runde og harmløse. Det er ikke mye som kan tolkes
kontroversielt i de gruppene.
De er faktisk trivelige karer, i motsetning til de arrogante drittsekkene
som i litt for stor grad dominerer resten av indie-scenen. Det synes jeg er
bra. Synes faktisk det er _helt_ OK at Chris Martin ikke føler noe stort
behov for å utbasunere hvordan det siste Coldplay-albumet er rockehistoriens
største mesterverk noensinne mens Travis er "shite".
Indiescenen er ikke slik. Du snakker faktisk kun om Liam Gallagher nå(og
Noel til en grad, men han kan tenke litt nyansert til tider også)..
Coldplay har forresten sagt at de er ihvertfall blant de 10 beste bandene i
verden.. noe jeg selvsagt ikke er helt sikker på om de faktisk mener eller
ikke, men de har nå sagt det mange ganger.
Men det gjør alle kommersielle artister i England. Tilogmed Lennon sa slikt
i sin tid.
Post by Geir Hongro
De er veldig inviterende til den kommersielle
musikken.. Travis har jo coveret Britney Spears 'Hit Me Baby One More
Time'
som b-side, og det er ikke noe satirisk parodi på den.. De mener faktisk
at
det er en kvalitets poplåt og har uttalt at de gjerne ville spilt en duett
med Britney selv ("Alt for kidsa")...
Kanskje det ikke nødvendigvis _er_ noen dårlig låt, med en riktig type
arrangement?
Etter å ha hørt Travis versjon så kan jeg ikke si det akkurat.
Men det er liksom ikke låten i segselv som er problemet slik jeg ser det.
Heller det at de tilnærmer seg en spekulativ artist som Britney på den
måten. Det har sine effekter vet du.
Post by Geir Hongro
Uansett kjøper jeg ikke at manufakturerte låter skrevet av profesjonelle
låtskrivere er noen god idé, men Max Martin skriver bedre og mer komplette
låter rent melodiøst sett enn de fleste andre moderne låtskrivere gjør.
Det er jo rart at hvis sangene er såpass bra at de ikke kan stå på egne
bein. Å sende de rundt til boybands og ethundre Britnier, boubands og
Aguileraer som videre selger musikken til helt annet appell og publikum er
ikke akkurat å tro på det man driver med.
Har du noen eksempler på bra og komplette låter fra Max Martin da? Jeg har
ikke hørt noen.
Post by Geir Hongro
Hater uttrykket, men det er ikke særlig 'indie' er det vel?
Det går litt utenom musikken, men at Chris Martin tar en celebdate-vri og
dater Gwyneth Paltrow(som han tilogmed ba ut på nasjonal TV, søtt hva?) er
voldsomt kommersielt. Slikt dukker opp i ukeblader. Se&Hør, Topp, The
Sun..
you name it! Slikt gir Coldplay mye gratis, og kanskje fra et litt annet
publikum enn det du kanskje liker å innbille deg.
Bedre det enn at han går ut i pressa og skryter av hvor fantastiske Coldplay
er og hvor "shite" alle andre er.
Oasis er og var fra album nummer 1 et hyperkommersielt band i England.
Coldplay er som sagt ikke mye bedre angående det der.
Indiescenen har ikke det som noen generell regel uansett.

Andreas
Geir Hongro
2003-07-11 10:08:08 UTC
Permalink
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
Ja, den skildringen tror jeg er riktig. Og det er vel denne
mellomtingen
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
jeg
ikke liker... Blir litt sånn Judas. Man vet ikke hvor man har dem.
Man trenger inget mellomledd mellom kunst og underholdning slik jeg ser
det.
Da er jeg så grunnleggende uenig som jeg kan få blitt. Den ALLER STØRSTE
kunsten er den som klarer å appellere kunstnerisk OG kommersielt samtidig.
Jfr. Beatles og Mozart!
Det er forsåvidt jeg også relativt enig i. Selv om jeg ikke ser noen større
kunst i det enn å kun drive på det kunstneriske stadiet(hvis det er det du
antyder)..
Tingen med Coldplay er at de tipper altfor mye inn på det kommersielle
stadiet. Jeg husker engang da jeg faktisk følte de var en lovende gruppe..
Før Parachutes kom ut. Men slik jeg ser utviklingen går den bare mer og mer
kommersielt rettet og alt minner om en blåkopi av segselv.
Coldplay har ingenting med kunst å gjøre bare. Inspirasjonskildene deres går
fra grupper som U2, Oasis, Radiohead, Jeff Buckley etc.. Kun artister som
allerede er populært. Slikt er balleløst og jævlig glatt.
Skal man tenke kunstnerisk og nyskapende bør man la seg inspirere av litt
mer utradisjonelle ting og prøve å få det til å fungere i kommersiell
sammenheng. Her mener jeg Radiohead har lykkes. Forsåvidt (senere) Beatles
også.
Nyskapning for nyskapningens skyld er bare tull. Det skal låte bra også.
Nyskapning som går utover melodiøsiteten er en form for nyskapning som
musikken klarer seg godt uten. Derimot var det en lang rekke med engelske
band tidlig på 70-tallet som klarte å kombinere nyskapning og kompleksitet
med melodiøsitet, dessverre var de for "flinke" for punkerne, dessuten så de
selv at de kunne tjene gode penger på AOR, dermed døde dessverre den
musikkstilen ut.
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
De er faktisk trivelige karer, i motsetning til de arrogante
drittsekkene
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
som i litt for stor grad dominerer resten av indie-scenen. Det synes jeg er
bra. Synes faktisk det er _helt_ OK at Chris Martin ikke føler noe stort
behov for å utbasunere hvordan det siste Coldplay-albumet er rockehistoriens
største mesterverk noensinne mens Travis er "shite".
Indiescenen er ikke slik. Du snakker faktisk kun om Liam Gallagher nå(og
Noel til en grad, men han kan tenke litt nyansert til tider også)..
De er slett ikke alene om å ha gått hardt ut på den måten. Hva med Richard
Ashcroft f.eks? Eller gutta i Embrace?
Post by Andreas Moss
Coldplay har forresten sagt at de er ihvertfall blant de 10 beste bandene i
verden.. noe jeg selvsagt ikke er helt sikker på om de faktisk mener eller
ikke, men de har nå sagt det mange ganger.
Men det gjør alle kommersielle artister i England. Tilogmed Lennon sa slikt
i sin tid.
Lennon hadde jo rett. :-)
Post by Andreas Moss
Oasis er og var fra album nummer 1 et hyperkommersielt band i England.
Oasis kombinerte, i likhet med Coldplay, også en passe stor dose
indietroverdighet med kommers. Det spesielle med Oasis er imidlertid at de
alltid har vært opptatte av listeplasseringer og platesalg, noe de fleste
indieartister i hvert fall later som at de gir faen i.


Geir Hongrø
Andreas Moss
2003-07-11 14:21:01 UTC
Permalink
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
Ja, den skildringen tror jeg er riktig. Og det er vel denne
mellomtingen
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
jeg
ikke liker... Blir litt sånn Judas. Man vet ikke hvor man har dem.
Man trenger inget mellomledd mellom kunst og underholdning slik jeg ser
det.
Da er jeg så grunnleggende uenig som jeg kan få blitt. Den ALLER STØRSTE
kunsten er den som klarer å appellere kunstnerisk OG kommersielt
samtidig.
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
Jfr. Beatles og Mozart!
Det er forsåvidt jeg også relativt enig i. Selv om jeg ikke ser noen
større
Post by Andreas Moss
kunst i det enn å kun drive på det kunstneriske stadiet(hvis det er det du
antyder)..
Tingen med Coldplay er at de tipper altfor mye inn på det kommersielle
stadiet. Jeg husker engang da jeg faktisk følte de var en lovende gruppe..
Før Parachutes kom ut. Men slik jeg ser utviklingen går den bare mer og
mer
Post by Andreas Moss
kommersielt rettet og alt minner om en blåkopi av segselv.
Coldplay har ingenting med kunst å gjøre bare. Inspirasjonskildene deres
går
Post by Andreas Moss
fra grupper som U2, Oasis, Radiohead, Jeff Buckley etc.. Kun artister som
allerede er populært. Slikt er balleløst og jævlig glatt.
Skal man tenke kunstnerisk og nyskapende bør man la seg inspirere av litt
mer utradisjonelle ting og prøve å få det til å fungere i kommersiell
sammenheng. Her mener jeg Radiohead har lykkes. Forsåvidt (senere) Beatles
også.
Nyskapning for nyskapningens skyld er bare tull.
Det er ikke noe verre enn "melodiøs for melodiøsitetens skyld" uansett.
Undergrunnen har alltid drevet med kompleks og nyskapende musikk som ikke
nødvendigvis har fungert for massene.. Can's, Neu, John Cale f.eks enda mer
obskure artister. Det er på undergrunnen nyskapningen i 99 av 100 tilfeller
faktisk foregår.. og de slipper å tenke altfor mye over at det hele skal
være pakket inn i en 3 minutters pop låt med refreng.
De kommersielle artistene kommer så og henter inspirasjon fra undergrunnen,
eller at artister på undergrunnen begynner å gjøre komprimisser selv.
Så nei, det er overhodet ikke tull å fokusere mest på å være nyskapende.
Kid A er uansett ikke et så voldsomt radikalt album som noen vil ha det til.
De bare ga faen i å være rockens redningsmenn og alt det der.
Det skal låte bra også.
Jeg synes eksperimentell musikk låter bra.
Nyskapning som går utover melodiøsiteten er en form for nyskapning som
musikken klarer seg godt uten.
Du klarer deg uten.
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
De er faktisk trivelige karer, i motsetning til de arrogante
drittsekkene
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
som i litt for stor grad dominerer resten av indie-scenen. Det synes jeg
er
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
bra. Synes faktisk det er _helt_ OK at Chris Martin ikke føler noe stort
behov for å utbasunere hvordan det siste Coldplay-albumet er
rockehistoriens
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
største mesterverk noensinne mens Travis er "shite".
Indiescenen er ikke slik. Du snakker faktisk kun om Liam Gallagher nå(og
Noel til en grad, men han kan tenke litt nyansert til tider også)..
De er slett ikke alene om å ha gått hardt ut på den måten. Hva med Richard
Ashcroft f.eks? Eller gutta i Embrace?
Tror begge disse bandene lå godt over grensen til det kommersielle.
Embrace startet jo med hype allerede før debuten deres var sluppet ut.
The Verve før Urban Hymns er riktignok innenfor indiegenren, men jeg tror
ikke de representerer noe typisk innenfor indiegenren.
Artister på undergrunnen sukker nok oppgitt av mye av det som spyles ut i
dag til en grad(som alle andre musikkinteresserte), men jeg tror veldig få
av dem prøver å lage noe røft "lad" image som Oasis der de skal hylle
segselv og nærmest kjefte ned alle andre. Er man i undergrunnen er man ikke
eksponert nok til at man trenger å bygge seg noe image av noe slag.

Akkurat de arrogante trekkene kommer fra Beatles og Sex Pistols tror jeg.
Post by Andreas Moss
Coldplay har forresten sagt at de er ihvertfall blant de 10 beste bandene
i
Post by Andreas Moss
verden.. noe jeg selvsagt ikke er helt sikker på om de faktisk mener eller
ikke, men de har nå sagt det mange ganger.
Men det gjør alle kommersielle artister i England. Tilogmed Lennon sa
slikt
Post by Andreas Moss
i sin tid.
Lennon hadde jo rett. :-)
Hoho.. Ja, men er det noe bedre at han gjør det enn at musikkgenerasjonen
under han gjør det?
Det handler vel om å tro på seg selv og alt det der.
Anyway.. knivingen mellom Blur og Oasis har ingenting med indiescenen å
gjøre.
Post by Andreas Moss
Oasis er og var fra album nummer 1 et hyperkommersielt band i England.
Oasis kombinerte, i likhet med Coldplay, også en passe stor dose
indietroverdighet med kommers.
Oasis kanskje. De har vel nesten alltid vært et hat eller elsk band,
uavhengig av musikkinteresse.
Coldplay's store åpenbare mangel er at de et rockeband som overhode ikke kan
rocke.. Med en passelig generalisering kan man kalle dem et rent
balladeband. Ikke at det i selv gjør noe. Stereophonics er jo et verdiløst
'rockeband' og der overhodet ikke bedre Coldplay..
Man trenger ikke gå så langt som Radiohead gjorde, men jeg synes det smaker
veldig sell-out. Driver man musikken etter publikummets pipe så er man et
produkt, og det har nada med kunstnerisk integritet.
Det spesielle med Oasis er imidlertid at de
alltid har vært opptatte av listeplasseringer og platesalg, noe de fleste
indieartister i hvert fall later som at de gir faen i.
Suede begynte etterhvert også å bli veldig 'hitsfokuserte'.
Men jeg ville ikke kalle Oasis et indieband, selv om de åpenlyst tok
inspirasjon derfra.. selv om det viktigste for dem tydeligvis var å leke
Beatles jr selvsagt ;)

Andreas
Espen Stranger Seland
2003-07-11 14:19:09 UTC
Permalink
Post by Andreas Moss
Jeg synes eksperimentell musikk låter bra.
Alltid? I så fall tror jeg deg ikke :-)

-espen
--
All generalisering er farlig.
Andreas Moss
2003-07-11 16:34:58 UTC
Permalink
Post by Espen Stranger Seland
Post by Andreas Moss
Jeg synes eksperimentell musikk låter bra.
Alltid? I så fall tror jeg deg ikke :-)
Vel, tidligere gikk grensa ved folk som KK Null, Merzbow og Masonna.
Men nå liker jeg dem også.. så jeg tror ikke jeg har noen grense lengre..
Det går uansett helt fint an å like musikk som er nyskapning for
nyskapningens skyld ihvertfall.. hvis det appellerer for deg altså.

Andreas
Geir Hongro
2003-07-12 10:38:45 UTC
Permalink
Post by Andreas Moss
Det er ikke noe verre enn "melodiøs for melodiøsitetens skyld" uansett.
En god melodi er alltid et mål i seg selv. Klarer man ikke skriver gode
melodier kan man naturligvis i og for seg bare gi faen i å lage musikk i det
hele tatt (Stereophonics og Cast f.eks.)
Post by Andreas Moss
Undergrunnen har alltid drevet med kompleks og nyskapende musikk som ikke
nødvendigvis har fungert for massene.. Can's, Neu, John Cale f.eks enda mer
obskure artister. Det er på undergrunnen nyskapningen i 99 av 100 tilfeller
faktisk foregår.. og de slipper å tenke altfor mye over at det hele skal
være pakket inn i en 3 minutters pop låt med refreng.
All nyskapning _med_ refreng har også blitt gjort i undergrunnen. Hvorfor er
det på død og liv _melodiøsiteten_ som skal ofres på "nyskapningens" alter?
Hvorfor prøver man heller ikke å skape nytt _innenfor_ det melodiøse?
Radiohead klarte jo faktisk nettopp det på en utmerket måte med "OK
Computer" f.eks.
Post by Andreas Moss
Kid A er uansett ikke et så voldsomt radikalt album som noen vil ha det til.
De bare ga faen i å være rockens redningsmenn og alt det der.
"Kid A" er et retningsløst album som nærmest bare ligger og flyter og aldri
kommer seg videre. Det er mye interessant lydmessig der, og nå som de har
mindre "sykliske" låtstrukturer på det siste albumet er det også mulig å få
laget ordentlig bra musikk ut av de elektroniske lydene som de jo slett ikke
har lagt fullstendig bak seg.
Post by Andreas Moss
Tror begge disse bandene lå godt over grensen til det kommersielle.
Embrace startet jo med hype allerede før debuten deres var sluppet ut.
The Verve før Urban Hymns er riktignok innenfor indiegenren, men jeg tror
ikke de representerer noe typisk innenfor indiegenren.
Artister på undergrunnen sukker nok oppgitt av mye av det som spyles ut i
dag til en grad(som alle andre musikkinteresserte), men jeg tror veldig få
av dem prøver å lage noe røft "lad" image som Oasis der de skal hylle
segselv og nærmest kjefte ned alle andre. Er man i undergrunnen er man ikke
eksponert nok til at man trenger å bygge seg noe image av noe slag.
Nå glemmer du det at siden slutten av 70-tallet har "undergrunnen" alltid
hatt kommersiell appell i UK. Det blir meningsløst å ta utgangspunkt i at
noen _skal_ selge dårlig med plater for å kunne kalles "indie" (og isåfall
er jo ikke Radiohead "indie" heller). Det å konkurrere med om å selge mer
plater enn all den dårlige manufakturerte popen, og rive pene puppedamer
uten musikalsk innhold ned fra listetoppen, det har alltid vært noe som har
vært et mål for indie-scenen i UK.
Post by Andreas Moss
Anyway.. knivingen mellom Blur og Oasis har ingenting med indiescenen å
gjøre.
Den har det med indiescenen å gjøre at begge kom derfra, på samme måte som
knivingen mellom The Jam og The Clash hadde 15 år tidligere.
Post by Andreas Moss
Oasis kanskje. De har vel nesten alltid vært et hat eller elsk band,
uavhengig av musikkinteresse.
Coldplay's store åpenbare mangel er at de et rockeband som overhode ikke kan
rocke..
Mangelen på det å kunne "rocke" har ikke forhindret f.eks. Belle & Sebastian
fra å være typiske undergrunnsartister.
Post by Andreas Moss
Med en passelig generalisering kan man kalle dem et rent
balladeband. Ikke at det i selv gjør noe. Stereophonics er jo et verdiløst
'rockeband' og der overhodet ikke bedre Coldplay..
Stereophonics kan i hvert fall "rocke", selv om jeg personlig ikke synes at
de holder mål. Ikke fordi de ikke er "nyskapende" (for det trenger ingen å
være), men fordi låtene, altså melodiene, ikke er gode nok. De setter seg
ikke i hodet, og du får ikke refrenget på hjernen slik du skal med en god
melodi. Dessuten er jeg møkk lei av hvite menn som prøver å høres "svarte"
ut i vokalstilen sin.
Post by Andreas Moss
Suede begynte etterhvert også å bli veldig 'hitsfokuserte'.
Men jeg ville ikke kalle Oasis et indieband, selv om de åpenlyst tok
inspirasjon derfra.. selv om det viktigste for dem tydeligvis var å leke
Beatles jr selvsagt ;)
Oasis startet helt klart som et indieband, og var det hele den tiden de var
på sitt mest populære. Som sagt: Termer skifter mening.


Geir Hongrø
Hans Petter Nenseth
2003-07-12 10:43:35 UTC
Permalink
Post by Geir Hongro
En god melodi er alltid et mål i seg selv.
Hvem snakker du for her?
Post by Geir Hongro
Oasis startet helt klart som et indieband,
gjør ikke alle det?
--
"Oink - oink - oink"
Justin Timberlake - verdens mest komplette popartist.
Datet Britney Spears - ikke lenger fullt så komplett.
Andreas Moss
2003-07-12 18:44:39 UTC
Permalink
Post by Geir Hongro
Post by Andreas Moss
Det er ikke noe verre enn "melodiøs for melodiøsitetens skyld" uansett.
En god melodi er alltid et mål i seg selv. Klarer man ikke skriver gode
melodier kan man naturligvis i og for seg bare gi faen i å lage musikk i det
hele tatt (Stereophonics og Cast f.eks.)
Subjektive og ubegrunnede påstander.
Post by Geir Hongro
Post by Andreas Moss
Undergrunnen har alltid drevet med kompleks og nyskapende musikk som ikke
nødvendigvis har fungert for massene.. Can's, Neu, John Cale f.eks enda
mer
Post by Andreas Moss
obskure artister. Det er på undergrunnen nyskapningen i 99 av 100
tilfeller
Post by Andreas Moss
faktisk foregår.. og de slipper å tenke altfor mye over at det hele skal
være pakket inn i en 3 minutters pop låt med refreng.
All nyskapning _med_ refreng har også blitt gjort i undergrunnen. Hvorfor er
det på død og liv _melodiøsiteten_ som skal ofres på "nyskapningens" alter?
Hvorfor prøver man heller ikke å skape nytt _innenfor_ det melodiøse?
Hvis du mener med melodiøsitet det samme som at det er fengende, så tror jeg
det er eksperimentelle artisters greie også. De liker det de hører, og de
har et publikum som liker det de hører..
Jeg synes mye støyete musikk er fengende. Det gir meg noe personlig.
Vanligvis ville jeg ikke brukt akkurat ordet "fengende", men det går for det
samme.
Det er uansett meningsløst å bare lage samme sangen om igjen og om igjen.
Skaper man variasjon i musikken sin så har man mye mer å spille på, og da
trenger man å prøve seg frem endel for å fornye helheten i det de driver
med.
Post by Geir Hongro
Radiohead klarte jo faktisk nettopp det på en utmerket måte med "OK
Computer" f.eks.
Synes ingen av låtene på Kid A eller Amnesiac mangler melodiøsitet. Hvis du
mener det får du komme med eksempler hvor nøyaktig.
Post by Geir Hongro
"Kid A" er et retningsløst album som nærmest bare ligger og flyter og aldri
kommer seg videre.
Nei. Et retningsløst album er når en artist spyr ut samme gamle møkka i ny
innpakning. Radiohead kunne enkelt lage en plate veldig lik OK Computer i
lyd(det ville jo selge som faen).. men de gjorde det motsatte.
Når du er i en sånn posisjon som Radiohead var i etter OK Computer(verdens
beste band, tidenes beste skive, rockens store håp, bla bla) så ville det
være uetisk å bare slenge ut skive etter skive lik OK Computer og etterhvert
bare bli en parodi av seg selv.. slik som Oasis, Queen, Rolling Stones og så
mange andre har gjort tidligere.
Kid A flyter framover som bare faen, selv om uttrykket er mer indirekte og
'tidsløst' til tider.
Jeg synes OK Computer er en milepæl, men etter min mening er Kid A deres
beste.
Amnesiac derimot krasjer mer inn i segselv fordi endel av låtene rett og
slett ikke passer inn i den kunstneriske sammenhengen Radiohead trolig
prøvde på.(Her har de fabelaktige b-sider de kunne brukt i stedet)
Post by Geir Hongro
Det er mye interessant lydmessig der, og nå som de har
mindre "sykliske" låtstrukturer på det siste albumet er det også mulig å få
laget ordentlig bra musikk ut av de elektroniske lydene som de jo slett ikke
har lagt fullstendig bak seg.
Hail To The Thief er mer pop-konstruert og bygger på et enklere og mer
direkte uttrykk. Det gjør ikke musikken mer 'bra', men lettere tilgjengelig.
Tror det var et album det var nødvendig for Radiohead å gjøre, selv om det
ikke var det mest interessante de kunne gjøre da.
Thom Yorke har lovd at neste album ikke blir slikt da.
Post by Geir Hongro
Nå glemmer du det at siden slutten av 70-tallet har "undergrunnen" alltid
hatt kommersiell appell i UK.
Det blir meningsløst å ta utgangspunkt i at
noen _skal_ selge dårlig med plater for å kunne kalles "indie" (og isåfall
er jo ikke Radiohead "indie" heller).
Vel, du ga en påstand om at Coldplay ikke var et band som alle
indiebandene.. og at indiebandene er så stor og arrogant i kjeften.
Også virker det som du bruker Oasis som eksempel. For meg skurrer det litt.
Jeg tror folk som tenker på det de driver som kunst på et ueksponert nivå
ikke har de helt store behovene for å tøffe seg i media, og jeg tror det
tilhører mer de kommersielle artistene.

"Indie" og "alternative" er uansett teite uttrykk.. alt sammen er en stor og
udefinerbar gjørme nå..
Folk i undergrunnen tar kanskje segselv veldig seriøst, og det de driver med
også.. og de har sikkert sterke meninger om mye og mangt, men den der "Jeg
er best og alle andre er skit" er jo mer en holdning som tilhører grupper
som Sex Pistols og Oasis enn Modest Mouse og Vex Red.
Post by Geir Hongro
Det å konkurrere med om å selge mer
plater enn all den dårlige manufakturerte popen, og rive pene puppedamer
uten musikalsk innhold ned fra listetoppen, det har alltid vært noe som har
vært et mål for indie-scenen i UK.
Meh. Du sa nettopp at Oasis var den eneste gruppen som brydde seg om slikt.
Jeg tror ikke det er noe videre mål nei.. men jeg tror alle band har et
ønske om at musikken deres skal bli likt, ha appell.. Bra anmeldelser og
salg er vel ikke selve "målet", men det er klart at ingen ønsker å bli kalt
skitband i media og selge kun 13 plater globalt sett.

Britpopen var jo mer en nedtur for hele musikkhistorien i England derimot,
for der ble jo plutselig målet å lage kommersielle og markedskonstruerte
poplåter. Band som Oasis, Suede, Blur og Pulp lagde jo musikk på den tiden
som tilsvarer pissmusikk i dag.. og hele britpopen ble jo så til de grader
latterliggjort i Amerika at det tok laaang tid før noen band fra
Storbritannia i det hele tatt ble tatt seriøst andre steder enn i England
igjen. Det var ingen kunstnerisk kvalitet over britpopen. Det var bare
spekulativt retro-Beatles og Beach Boys hylling for et øyparti som
tydeligvis hadde trodde denne type musikken hadde noe fasitverdi for hva bra
musikk er bare fordi Beatles hadde så stor suksess.
Vel, hele genren falt om heldigvis.. og de fleste bandene begynte å drive
med seriøs musikk igjen.. Spesielt Pulp og Blur har vist at de kunne mer enn
dette nå, mens Oasis sikkert savner britpop tiden.

Radiohead holdt seg heldigvis unna britpopen, og det gjorde de fleste
bandene som skjønte hvor parodisk det hele var blitt av segselv.
Post by Geir Hongro
Post by Andreas Moss
Oasis kanskje. De har vel nesten alltid vært et hat eller elsk band,
uavhengig av musikkinteresse.
Coldplay's store åpenbare mangel er at de et rockeband som overhode ikke
kan
Post by Andreas Moss
rocke..
Mangelen på det å kunne "rocke" har ikke forhindret f.eks. Belle & Sebastian
fra å være typiske undergrunnsartister.
Det sa jeg ikke. Belle & Sebastian er jo mer et akkistisk gitar band..
Coldplay kommer jo på scenen som et slags rockeband, men det de rocker
aldri. Dette kunne de enkelt ha gjort, men det gjør de ikke. Alt blir veldig
sløvt og grøtete isteden. DET er hva jeg vil kalle retningsløs musikk.
Post by Geir Hongro
Post by Andreas Moss
Med en passelig generalisering kan man kalle dem et rent
balladeband. Ikke at det i selv gjør noe. Stereophonics er jo et verdiløst
'rockeband' og der overhodet ikke bedre Coldplay..
Stereophonics kan i hvert fall "rocke", selv om jeg personlig ikke synes at
de holder mål.
Var det jeg prøvde å si ja.
Post by Geir Hongro
Ikke fordi de ikke er "nyskapende" (for det trenger ingen å
være), men fordi låtene, altså melodiene, ikke er gode nok.
For meg blir de bare for klisjé og intetsigende rock'n'roll piss.
Sikkert bra for halvaper og dysletiske, halvgærne Manchester United
supportere, men noe verdi utover det ser jeg ikke.
Band som skal 'ta over verden' og ikke mener det ironisk har som regel ingen
musikalsk verdi i det hele tatt fordi det de driver med blir for glatt og
pregløst i sin søken om å "fungere" for flest mulig.
Post by Geir Hongro
De setter seg
ikke i hodet, og du får ikke refrenget på hjernen slik du skal med en god
melodi.
De fyller dog fotballarenaer med folk i England, så noen må nok synes det.
Post by Geir Hongro
Dessuten er jeg møkk lei av hvite menn som prøver å høres "svarte"
ut i vokalstilen sin.
?
Post by Geir Hongro
Oasis startet helt klart som et indieband, og var det hele den tiden de var
på sitt mest populære. Som sagt: Termer skifter mening.
Definitely Maybe er noe av det mest pregløse rock'roll skiten jeg noensinne
har eid. Og de startet med suksess fra første album derfor kan de ikke
regnes som et undergrunnsband.

Andreas
Andreas Moss
2003-07-13 19:34:35 UTC
Permalink
Post by Andreas Moss
Hvis du mener med melodiøsitet det samme som at det er fengende, så tror
jeg
Post by Andreas Moss
det er eksperimentelle artisters greie også.
Jeg mener ikke at det er "fengende", men at det på en eller annen måte
setter seg i øret, i hvert fall for trenede lyttere. Det kan gjerne kreve
noen lyttinger (låter som setter seg i øret med én gang blir du oftest
drittlei), men etter 4-5 lyttinger bør de sitte.
Det er jeg enig i.. alle sjangere krever tilvenning før man kan vurdere den.
Kid A er inspirert av artister som Autechre, Charles Mingus, Aphex Twin,
Boards Of Canada, John Coltrane.. Har man kjennskap til disse artistene vil
man forstå Kid A og Amnesiac mye bedre.
Coldplay derimot er intetsigende ballader konstruert for radiospillinger.
Hvor er integriteten i det?
Post by Andreas Moss
Det er uansett meningsløst å bare lage samme sangen om igjen og om igjen.
Ja, det er det. Men det er ikke meningsløst å lage sanger innenfor samme
type stil om og om igjen hvis sangene i seg selv, som selvstendige
musikalske enheter, er forskjellige.
Ja, det er på ingen måte at alle bør gå så langt som Radiohead gjorde mellom
OK Computer og Kid A.. men alle burde prøve ut nye ting og nye
uttrykksmåter. Er man er god artist burde man ikke sitte å kun la seg
inspirere av segselv, som eksempelvis Fran Healy gjorde under The Invicible
Band(der han kun hørte på The Man Who visstnok)..
Post by Andreas Moss
"Kid A" er et retningsløst album som nærmest bare ligger og flyter og
aldri
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
kommer seg videre.
Nei. Et retningsløst album er når en artist spyr ut samme gamle møkka i ny
innpakning.
Jeg snakket om retningsløse _låter_ i hovedsak.
Ingen av låtene er retningsløse slik jeg ser det. Men det kommer veldig an
på hva du mener. Kid A er ofte presentert som "et landskap", veldig likt
maleriene inni coveret. Det er noe distansert og utenomjordisk med det.. En
surreal verden. Veldig likt det de fleste kunstnere danner seg hvis de
tenker kreativt og ikke bare markedskonstruert.
Måtte det være Bjarne Holst, Arne Nordheim eller Knunst.

Optimistic og Knives Out er mer enkle poplåter. Visstnok begge til tider
hatet av Thom Yorke pga dens altfor direkte preg. Knives Out hadde jo en
myte etter seg på at den tok over 300 dager å spille inn.
Post by Andreas Moss
Kid A flyter framover som bare faen, selv om uttrykket er mer indirekte og
'tidsløst' til tider.
Låtene mangler forløsning. De bare repeterer de samme linjene om og om igjen
uten noen som helst utvikling mot noe klimaks. Det finnes unntak på begge
platene ("Optimistic" og "Knives Out" er begge glimrende låter), men
helheten gir inntrykk av noe som står og stamper og mangler forløsning og
klimaks.
Jeg hører klimaks i alle låtene. Untatt Treefingers og Hunting Bears som
egentlig bare er små billedlige interluder, og ikke er ment å være verken
forløsende eller inneholdende noe klimaks.
Post by Andreas Moss
Hail To The Thief er mer pop-konstruert og bygger på et enklere og mer
direkte uttrykk. Det gjør ikke musikken mer 'bra', men lettere tilgjengelig.
Det gjør musikken bedre fordi den har _forløsning_.
De er bare mer direkte og mer i tradisjonell 'songwriter' forstand. Har
ingenting med forløsning å gjøre.
Post by Andreas Moss
"Indie" og "alternative" er uansett teite uttrykk.. alt sammen er en stor
og
Post by Andreas Moss
udefinerbar gjørme nå..
"Alternative" er en tullete term. "Indie" gir forsåvidt mening, fordi det
beskriver en _sjanger_ mer enn et nærmest pr. definisjon ikke-kommersielt
fenomen (nå snakker jeg om den betydningen ordet etter hvert har fått, ikke
den opprinnelige og i og for seg veldig konsise betydningen, nemlig band som
utgir platen sine på uavhengige selskaper - noe f.eks. Oasis gjorde)
Jo, men i Storbritannia er indiestemplet veldig forvirrende. Undergrunnen er
nesten ikke eksisterende i det hele tatt.
Radio kanalene kan spille både Oasis, Steps, Britney Spears og Radiohead på
en halvtime. Alt er blandet.. Alt er slengt inn i en salig suppe. Alle
listene symboliserer det samme. Det er alt mot alt.
I motsetning til Amerika der man nærmest har apartheide musikkmessig. Vil
man leve et liv bare ved å høre eksperimentell musikk så har du radio
kanaler til det.. vil du høre kun på country så kan du gjøre det.. kun hip
hop det, osv.
Der kan man distansere seg fra det kommersielle søpplet som spys ut.
I England er dette vanskeligere. Alt mot alt. Alt influeres av alt. Derfor
endte man plutselig opp med denne utvannede poprocken også kalt britpop.
Post by Andreas Moss
Meh. Du sa nettopp at Oasis var den eneste gruppen som brydde seg om slikt.
Jeg tror ikke det er noe videre mål nei.. men jeg tror alle band har et
ønske om at musikken deres skal bli likt, ha appell.. Bra anmeldelser og
salg er vel ikke selve "målet", men det er klart at ingen ønsker å bli
kalt
Post by Andreas Moss
skitband i media og selge kun 13 plater globalt sett.
Målet er å få folk til å like bra musikk, ikke drittmusikk som Spice Girls
og Britney Spears.
Målet er også å treffe 'sitt' publikum. Som Lars Von Trier sa så ypperlig
her forleden så er å treffe et altfor stort publikum på engang et symbol på
at man kanskje ikke helt har truffet sin nisjé helt.
Indierockerne vil treffe musikkinteresserte som forstår musikken sin. Ikke
Bob Smith i England som kun eier Simply Red plater.
Post by Andreas Moss
Britpopen var jo mer en nedtur for hele musikkhistorien i England derimot,
for der ble jo plutselig målet å lage kommersielle og markedskonstruerte
poplåter.
Nei, du tar helt feil. Målet var å få _ordentlig_ musikk på hitlistene
igjen. Ikke den hip-hop-dritten og dance/techno-dritten som dominerte da (og
dessverre fremdeles dominerer nå). Låtene var ikke "markedskonstruerte", de
var rett og slett BRA. "Country House" er en av de mest geniale popsinglene
som noensinne er utgitt!
Parklife er et bra album. The Great Escape er et utvannet Blur som var
ødelagt kunstnerisk pga all konkurransen de liksom var dømt til å følge mot
Oasis. Country House var en katastrofe for gruppen etter min mening. Alle
albumene etter The Great Escape har vel vært et fortvilt forsøk for Albarn å
få tilbake kredibiliteten. De passer egentlig bra der. Gorillaz var etter
mitt syn et bra forsøk på å redde den kommersielle popen. Å få noe kvalitet
inn på listene også.
Og sånn sett er det jo bra at Radiohead også gir ut albumer som Hail To The
Thief.
Spice Girls var derimot "markedskonstruerte", og tok dessverre drepen på
Britpopens kommersielle suksess.
Tror britpopen drepte segselv heller. Det hele ble bare en stor parodi av
segselv tilslutt.
Post by Andreas Moss
Band som Oasis, Suede, Blur og Pulp lagde jo musikk på den tiden
som tilsvarer pissmusikk i dag.. og hele britpopen ble jo så til de grader
latterliggjort i Amerika at det tok laaang tid før noen band fra
Storbritannia i det hele tatt ble tatt seriøst andre steder enn i England
igjen.
Ingen amerikanere fikk noensinne _høre_ om britpopen. Bort sett fra Oasis,
og de brøt første bud for britiske band som vil gjøre suksess i USA: Ikke
snakk dritt om USA eller amerikanere.
Nettopp. Overhodene i USA syntes hele fenomenet var noe komisk. Det var vel
stort sett kun Britannia selv som var selvopptatt nok til å kjøre en
Beatles-rennessanse.. Det var ingenting å satse på.
Blur hadde forøvrig større suksess enn Oasis i statene, men det var med
"Blur" albumet som overhodet ikke var noe britpop album.
Post by Andreas Moss
Det var ingen kunstnerisk kvalitet over britpopen. Det var bare
spekulativt retro-Beatles og Beach Boys hylling for et øyparti som
tydeligvis hadde trodde denne type musikken hadde noe fasitverdi for hva
bra
Post by Andreas Moss
musikk er bare fordi Beatles hadde så stor suksess.
Alt som høres ut som The Beatles er automatisk genialt!
Der har du britpopens idérop ja.
Retrotull spør du meg. Beatles var vel og bra, men jeg ser ingen grunn til å
stoppe den musikalske utviklingen der.
Post by Andreas Moss
Vel, hele genren falt om heldigvis.. og de fleste bandene begynte å drive
med seriøs musikk igjen.. Spesielt Pulp og Blur har vist at de kunne mer
enn
Post by Andreas Moss
dette nå, mens Oasis sikkert savner britpop tiden.
Og hva slags epokegjørende stilskifte mener du Pulp har foretatt siden
94-95. For meg høres det ut som om de har gjort den samme greia hele tiden.
Ikke at det er noe galt med de, i og for seg, hvis det funker.
"This Is Hardcore" og "We Love Life" er langt dypere, dystrere og mindre
popkonstruerte skiver enn det de drev med på tidligere utgivelser. Det er
ihvertfall ganske klart for meg.
Jarvis Cocker var plutselig blitt en meget bekymret og dramatisk mann.
Post by Andreas Moss
Det sa jeg ikke. Belle & Sebastian er jo mer et akkistisk gitar band..
Coldplay kommer jo på scenen som et slags rockeband, men det de rocker
aldri. Dette kunne de enkelt ha gjort, men det gjør de ikke. Alt blir
veldig
Post by Andreas Moss
sløvt og grøtete isteden. DET er hva jeg vil kalle retningsløs musikk.
Coldplay er ikke rock, de er pop. Vel og merke pop i musikalsk betydning,
ikke sosiologisk betydning.
Igrunn jo. (Sosiologisk også forresten)
Post by Andreas Moss
Definitely Maybe er noe av det mest pregløse rock'roll skiten jeg
noensinne
Post by Andreas Moss
har eid.
"Definitely Maybe" er faktisk litt oppskrytt, ikke fordi det er "pregløst"
eller mangler "nyskapning", men rett og slett fordi produksjonen er for
dårlig. Det er en del bra låter der, men de drukner i alt for mye gitarstøy.
Live Forever er omtrent den eneste låten på den skiva som bærer noe som
helst av kvalitet over seg, i all sin overnaive sjarm.

Andreas
Geir Hongro
2003-07-14 01:47:48 UTC
Permalink
Post by Andreas Moss
Coldplay derimot er intetsigende ballader konstruert for radiospillinger.
Nei, det er det ikke. På ingen som helst måte. Det er ballader (stort sett).
Ellers er beskrivelsen gal.
Post by Andreas Moss
Hvor er integriteten i det?
Integriteten i å skrive en bra låt (altså melodi) er nok i seg selv. Paul
McCartney har all grunn til å gå rundt og være stolt av at det faktisk var
han som skrev legendariske og klassiske "Yesterday".
Post by Andreas Moss
Ja, det er på ingen måte at alle bør gå så langt som Radiohead gjorde mellom
OK Computer og Kid A.. men alle burde prøve ut nye ting og nye
uttrykksmåter.
Ny teknologi, ja. Og det skader ikke å prøve ut nye ting, men man bør
beholde det som funker og heller bytte ut noe av det som ikke funker.
Post by Andreas Moss
Er man er god artist burde man ikke sitte å kun la seg
inspirere av segselv, som eksempelvis Fran Healy gjorde under The Invicible
Band(der han kun hørte på The Man Who visstnok)..
"The Invisible Band" er jo mye mer av et reinspikka popalbum enn det "The
Man Who" var, så det er faktisk skjedd en stilendring, selv om den ikke er
veldig markant.
Post by Andreas Moss
Optimistic og Knives Out er mer enkle poplåter.
Begge er faktisk svært så sofistikerte poplåter. Enkle poplåter er slikt som
f.eks. Nelly og Britney Spears driver med.
Post by Andreas Moss
Jo, men i Storbritannia er indiestemplet veldig forvirrende. Undergrunnen er
nesten ikke eksisterende i det hele tatt.
I Storbritania er det et stort marked for indiemusikk. Derfor blir
undergrunnen et meningsløst begrep. Undergrunnen er isåfall alle de tusenvis
av bandene som rett og slett ikke er gode nok til å bli signa av store
selskaper eller få oppmerksomhet av NME og Q.
Post by Andreas Moss
Radio kanalene kan spille både Oasis, Steps, Britney Spears og Radiohead på
en halvtime. Alt er blandet..
Greit nok det. Det betyr at de som liker Britney Spears blir eksponert for
litt bra musikk. :-)
Post by Andreas Moss
I motsetning til Amerika der man nærmest har apartheide musikkmessig. Vil
man leve et liv bare ved å høre eksperimentell musikk så har du radio
kanaler til det.. vil du høre kun på country så kan du gjøre det.. kun hip
hop det, osv.
Og det er temmelig tåpelig.
Post by Andreas Moss
Der kan man distansere seg fra det kommersielle søpplet som spys ut.
I England er dette vanskeligere. Alt mot alt. Alt influeres av alt.
Slik var 80-tallet (første halvdel) også, og det er fremdeles en av de beste
tidsalderne som har vært innen musikken. :-)

Det trenger ikke være noen motsetning mellom det kunstneriske og det
kommersielle, faktisk skapes den aller beste musikken (og kunsten generelt)
i skjæringspunktet mellom de to. Det har alltid vært England sin styrke,
selv om det også virker til at amerikanske band som bl.a. Dandy Warhols,
Grandaddy og Flaming Lips er i ferd med å forstå det samme nå.

Den beste utviklingen skjer som oftest som resultat av møte mellom genrer,
der man tar med seg det som låter bra med en sjanger og fjerner de trekkene
som låter mindre bra, og så kombinerer man det beste fra alle leirer.
Melodiøsiteten fra popen er da blant de tingene det er naturlig å ta med
seg.
Post by Andreas Moss
Målet er også å treffe 'sitt' publikum. Som Lars Von Trier sa så ypperlig
her forleden så er å treffe et altfor stort publikum på engang et symbol på
at man kanskje ikke helt har truffet sin nisjé helt.
Det å treffe et stort publikum på engang er enten tegn på at man har gapet
over for mye og mistet særpreget (isåfall er man glemt om et halvt år) eller
at man virkelig har prestert en genistrek. Sistnevnte er de virkelige
storhetene, særlig hvis de klarer å treffe kritikere og "menigheten"
samtidig som de også treffer massene. Og igjen: Det var jo nettopp det
Radiohead klarte med "OK Computer".
Post by Andreas Moss
Indierockerne vil treffe musikkinteresserte som forstår musikken sin. Ikke
Bob Smith i England som kun eier Simply Red plater.
Dersom Bob Smith kan oppdage at det finnes bedre musikk enn det som tyter ut
av ræva til Mick Hucknall så er jo ingenting hyggeligere enn det. :-)
Post by Andreas Moss
Parklife er et bra album. The Great Escape er et utvannet Blur som var
ødelagt kunstnerisk pga all konkurransen de liksom var dømt til å følge mot
Oasis.
"The Great Escape" er IMO et bedre album enn "Parklife". De som ikke har
peiling påstår at de to albumene er helt like, men det stemmer ikke. "The
Great Escape" har en betydelig grad av inspirasjon fra 70-80-tallets 2
Tone/Ska-bølge som du overhodet ikke finner på forgjengeren. "The Great
Escape" er på mange måter Blur sin hyllest til Madness og Specials
Post by Andreas Moss
Alle albumene etter The Great Escape har vel vært et fortvilt forsøk for
Albarn å
Post by Andreas Moss
få tilbake kredibiliteten.
Han kunne spart seg de forsøkene, selv om jeg forstår at det kan være
frustrerende med skrikende fjortisjenter som kaster bamser opp på scenen på
konserter.

De passer egentlig bra der. Gorillaz var etter
Post by Andreas Moss
mitt syn et bra forsøk på å redde den kommersielle popen. Å få noe kvalitet
inn på listene også.
Ingenting som inneholder rap kan kalles "kvalitet". Det siste albumet til
Blur er derimot det første siden "The Great Escape" som i hvert fall er
bedre enn det forrige.
Post by Andreas Moss
Tror britpopen drepte segselv heller. Det hele ble bare en stor parodi av
segselv tilslutt.
Slett ikke. Britpopens grunnleggende problem i forhold til kritikerne var
imidlertid at den var ikke rock, den var pop, og forståsegpåerne liker
dessverre ikke pop. Synd, for det er innen pop (altså pur pop, ikke dagens
listepop) at man finner den beste musikken. Hele den nye rockebølgen er jo
egentlig konstruert av kritikere som elsker bråk og larm og hyl og skrik og
vræl, som en reaksjon mot den nye akkustiske bølgen.
Post by Andreas Moss
Blur hadde forøvrig større suksess enn Oasis i statene, men det var med
"Blur" albumet som overhodet ikke var noe britpop album.
"Wonderwall" var en langt større hit i USA, målt i salgstall, radiospilling
og hitlisteplasseringer, enn det "Song 2" var.
Post by Andreas Moss
Retrotull spør du meg. Beatles var vel og bra, men jeg ser ingen grunn til å
stoppe den musikalske utviklingen der.
Jeg ser det ikke som noe mål å "utvikle" noe som funker bra som det er.
Dessuten: Britpopen kom som en reaksjon mot hip-hop og dance, samt mot
grunge sin navlebeskuende og selvdestruktive tekster og alt for
metal-pregede musikk. Den _var_ litt for ensidig retro, ja, men før eller
siden vil det også komme noen som kombinerer melodiøsitet med mer moderne
teknologi og et mer moderne sound, og da er på en måte syklusen fullendt.
Post by Andreas Moss
"This Is Hardcore" og "We Love Life" er langt dypere, dystrere og mindre
popkonstruerte skiver enn det de drev med på tidligere utgivelser.
Bort sett fra at de ikke akkurat inneholder noen "Disco 2000" så er de ikke
veldig forskjellige fra 94-95-albumene.
Post by Andreas Moss
Coldplay er ikke rock, de er pop. Vel og merke pop i musikalsk betydning,
ikke sosiologisk betydning.
Igrunn jo. (Sosiologisk også forresten)
Men den sosiologiske termen er meningsløs. Radiohead er også pop i
sosiologisk forstand. I Norge er selv Turboneger det for tiden. ;-)
Post by Andreas Moss
Live Forever er omtrent den eneste låten på den skiva som bærer noe som
helst av kvalitet over seg, i all sin overnaive sjarm.
"Live Forever" og "Supersonic" er knallåter, "Married With Children" kunne
vært det hvis den hadde vart dobbelt så lenge og arrangementet hadde vært
ispedd noen lavmælte trommer og litt bass og koring.
Forøvrig er det "Morning Glory" som var det ene og eneste geniale albumet
til Oasis. Samtidig som jeg ofte forsvarer Oasis så er de oppskrytte i
forhold til mange av sine samtidige. Det beste Britpopalbumet noensinne var
faktisk "Free Peace Sweet" med undervurderte Dodgy.


Geir Hongrø
Andreas Moss
2003-07-15 05:01:47 UTC
Permalink
Å neida du.
Intetsigende fordi låtene faktisk er stort sett fantasiløse klisjéer og
spin-offs av Jeff Buckley, U2 og forsøkvis tidlig Radiohead.
Hverken Buckley, Radiohead eller U2 har noensinne laget "intetsigende
ballader konstruert for radiospillinger".
Var ikke det jeg mente. Mener mer at Coldplay kommer ut som mer et wannabe
band, et dårlig tribute av disse.
Min mening er at gode band alltid innfører noe nytt til musikken som bærer
særpreg. Dette eier ikke Coldplay. Inspirasjonskildene deres er kun artister
som allerede er kjent, og kan derfor anses som parasitter.
Selv om du tydeligvis ikke ser noe galt i det.
Det er som Jolly Cola, et unødvendig sideprodukt av originalen.
Å forsyne kulturarven og sangskatten med nye sanger som fremtidige
generasjoner kan synge rundt leirbålet, i korforeningen og i klasserommet er
ALDRI unødvendig! Det er tvert imot selve KJERNEN i hva god låtskriverkunst
dreier seg om!
Låtene til Coldplay er ikke god låtskriverkunst. Jeg skjønner godt hva du
mener, men Coldplay eier ikke disse evnene. Låtene deres er så godt som
middelmådige og kjedelige.
Og da snakker jeg på ditt språk. Det er IKKE god enkel tradisjonell
popmusikk engang!
(At den i tillegg ikke er verken nyskapende eller spesielt interessant på
noen måter gjør det derimot bare enda verre.)
Verken Parachutes eller A Rush Of Blood To The Head eier noe som helst av
verdi. Eneste måtte være Shiver. Resten er rockens(eller rockpopens om du
vil) svar på Spice Girls.
På samme måte som "Yesterday" helt åpenbart og udiskutabelt vil leve lenger
enn "Tomorrow Never Knows" (og derfor også er en bedre låt enn "Tomorrow Never
Knows"!) så vil Coldplay sine låter leve lenger enn de merkelige
lydeksperimentene til Radiohead.
Neppe. Men kanskje i din ideale verden.
Du sier og antyder hardt i innlegget ditt at for få mennesker(journalister)
tar pop seriøst i forhold til rock(og antageligvis alle andre sjangere)..
Radiohead har vært banebrytende på mange flere måter enn Coldplay, som har
som sagt ikke vært viktig på noen som helst måte. Isåfall måtte det kun være
at de har lagd en og annen god sang i noens oppfatning og havner på noen
kommerse kompilasjons CDr.
Det er vel og bra. Kanskje det holder for deg og Martin selv, men hvis man
kan lage en bra melodi og samtidig bringe med seg noe originalt så blir
det
med en gang dobbelt så bra.
En bra melodi er en uendelig verdi i seg selv. Det er viktig at sangskatten
fornyes. Hele tiden.
MEN det blir enda bedre hvis man er fører noe originalt til den også.
Ihvertfall kunstnerisk. Men jeg forstår godt at dette ikke betyr noe for
deg, så du får kjøre ditt eget løp.
Ingenting å være stolt av. Yesterday var en landeplage og en pest.
Da beviser du at du ikke har skjønt noenting, "Yesterday" er det 20.
århundres mest kjente komposisjon. Den er en udødelig klassiker på linje med
"Eine Kleine Nachtmusik" og våren av Vivaldi. Sanger som folk vil nynne på
og plystre på i hundrevis av år. Det er det største en komponist kan
oppleve.
En god melodi skal ALDRI bli kjedelig eller irriterende ved et høyt antall
spillinger. Det er her folk som Mozart, Beethoven og Grieg gjorde mye bra og
mye tidsløst. Yesterday eier ikke denne potensialen. Den spiller på en
billig melodi som bare irriterer etter få innspillinger.
Beatles har lagd mange bra melodier, men Yesterday vil jeg sterkt påstå ikke
holder mål.
Glad jeg
var for ung til å bli rammet av den dengang. (Hvis jeg var født i det hele
tatt da?)
Tror jeg hadde hatt mer sansen for Beatles hadde det ikke for McCartney.
McCartney var det musikalske geniet i The Beatles. Han skrev de låtene som
blir HUSKET.
Men ikke det som ga Beatles respekt hos journalistene(som nå, lik det eller
ei, skriver musikkhistorien). Dette sto Lennon og Harrison for.
Det var de som gjorde Beatles noe mer enn et trubadurband.
Og etter min mening skrev de to ganger bedre sanger enn McCartney.
Store deler av Kid A og Amnesiac kunne gjerne vært OK Computer låter da..
Kun "Optimistic" og "Knives Out".
Høm.. Motion Picture Soundrack stammer fra FØR The Bends perioden.. How To
Disappear Completely er FRA OK Computer perioden.. National Anthem var
skrevet mens OK Computer b-sidene holdt på.. og jeg tror det er flere.
Tror du burde gi de albumene et par ekstra lytt. Klarte du å forholde deg
til det industrielle støyet som ligger rundt omkring på Ok Computer så er
det rart du ikke klarer Kid A og Amnesiac i det hele tatt. Så forskjellig er
de ikke.
Det er det jeg mener. The Man Who bærte med seg snev av originalitet og
brodd..
Pop er bedre enn rock! BASTA!
Pop er er bra og rock er bra. Det er meningsløst å sammenligne.
Nå virker det forresten som argumentene dine begynner å minke, Geir.
men når Healy sitter å kun hører på The Man Who(snakk om å slikke
segselv forresten) så ender man opp med en ny The Man Who, bare uten samme
originalitet og brodd.
Nei, det gjør man ikke. Man ender med et album som er enda bedre, fordi man
får en rendyrket popstil uten rockeelementer.
Hvis god pop SKAL være fantasiløs musikk så liker jeg ikke pop.
Tydelig at det er du liker best.. Hm?
Hva med en sang som How To Disappear Completely? Dette er da en klassiker
i
like stor grad som Exit Music eller Lucky?
Den mangler forløsning. Særlig "Knives Out" har jo noe av de kvalitetene som
gjør den til en sang som funker uavhengig av tidsalderen og arrangementet.
Det er viktig.
Som ren pop kanskje. Skal man ikke tenke noe utenom god tradisjonell
popmusikk så kan det vel være så, men jeg skjønner ikke hvorfor du velger å
begrense deg kun til det.
Du er morsom du. Kan se det sånn kanskje ja.
Men på annen side er et lite dedikert publikum bedre enn et svært
likegyldig
et.
Ingen klarer å dedikere seg ordentlig til Britney Spears, men kanskje de
gjør det hvis de oppdager noe bedre?
Er en fin tanke om ikke annet.
Nåh. Etter denne debatten her så tror jeg nok jeg kan gjette at du ønsker
at
det skal finnes radiokanaler som kun spiller "kvalitetspop", og jeg tipper
også at du ønsker at samtlige skal spille det.
I USA burde det jo det. Generelt sett er det bedre å gjøre som Petre faktisk
gjør, å stikke en og annen Dodgy-låt eller Lightning Seeds-låt innimellom
all listepopen og dermed hjelpe fjortisene å oppdage ordentlig musikk.
Skjønner tanken med det. Og det er ingen dårlig idé.
Bakdelen med det likevel er vel at endel grupper mister mye av "kred'n" i
indiemiljøene når den blir spilt i lag med kommers-søpplet.. Det er dumt,
men det er ikke å unngå.
Jeg ønsker ikke at favorittmusikken min skal bli spilt etter Britney Spears
og Coldplay på P4. Da kan man heller la være. Det er et dårlig selskap.
Det forklarer kanskje hvorfor jeg overhodet ikke ser det store med Flaming
Lips ja. :-) Dandy Warhols har da alltid vært objektivt fælt, mens
Grandaddy
kommer seg fint avgårde på den andre siden.
Er delvis enig i at det skal være et skjærepunkt mellom det kommersielle
og
det kunstneriske(selv om jeg ser rom for rene artister av begge deler),
men
vipper man for mye over på det kommersielle blir det bare ødeleggende.
Det du kaller "for mye" er helt klart ikke "for mye". Gode refrenger som
setter seg i øret etter noen lyttinger er et minstemål.
Musikken blir derimot ikke spesielt spennende i lengden.
Skal man høre på CD med masse sanger som kun har som mål å "sette seg i
øret" så blir det raskt veldig kjedelig.
Dette er noe av problemet med Norsk musikk slik jeg ser det.. Man har folk
som Babelfish og D'Sound som i utgangspunktet er flinke band.. men de er
altfor sang og melodifokuserte. Det blir rett og slett lite interessant å
høre på. Er det ikke mystikk, nyskapning eller noen som helst form for
provokasjon i musikken så blir det bare ren og kjedelig popmusikk av det.
Sånn som med Coldplay. De burde absolutt ihvertfall ha bevist mer at de
kunne stå for noe mer av nyskapende sjanger før de begynte å kjøre
overproduserte kommerslåter én etter én uten unntak..
Coldplay har "nyskapt" mange fine melodier til sangskatten. Noe mer trengs
ikke. Det er nok.
Du mener "resirkulert". Hvis de som så mange andre kjedelige band bare
skriver etter The Beatles så har det ingenting med nyskapning å gjøre. Det
har med å stoppe utviklingen i musikken.
Oasis var jo f.eks bare en slags kopi av Beatles på én måte.. men det gjorde
jo ikke SOM Beatles.. De utviklet seg ikke.. de gjorde ikke noe av det som
faktisk gjorde Beatles til det bandet de er i dag.. et banebrytende band som
var forut sin tid.
Hadde Beatles hatt sin storhetstid i dag og med dagens teknologi hadde de
sikkert gått mye i retning av elektronikk de også(de prøvde jo endel ut
allerede da i det feltet).
Men hadde det ikke vært for grupper som Neu, Faust og Cans..
eksperimentelle
og industrielle krautrock grupper så hadde Radiohead ikke funnet den
formelen for OK Computer.
Den formelen handler mer om Pink Floyd, Jeff Buckley og U2.
Ikke på OK Computer. The Bends hadde endel Buckley i seg.
De bandene du
nevner høres i liten grad før på "Kid A".
Nei. Can, Neu og Faust er sterkest i preg på OK Computer.
Kid A(og Amnesiac+HTTT) er mer inspirert av elektronika og jazz.
Og slikt var det for Beatles også... det var nok mye "rocket science" på
banen før man fant ut hvordan det best kunne brukes.
The Beatles begynte jo ikke å eksperimentere før i 65-66. Før det var
eksperimentering uhørt.
Beatles var søppel før 65-66, så der ser du.
Men sant å sies så skal det ikke utelukkes at OK Computer er et oppskrytt
album. Det fortjener ikke all den "tidenes album" greia. Inget album gjør.
Mange album gjør. Og "OK Computer" er ett av mange. "The Bends" har jeg ikke
helt sett hva som er så fantastisk med dog.
Det er jo litt rart. The Bends er jo mye mer et popalbum enn OK Computer på
noen måte er.
Post by Geir Hongro
Post by Andreas Moss
Indierockerne vil treffe musikkinteresserte som forstår musikken sin.
Ikke
Post by Geir Hongro
Post by Andreas Moss
Bob Smith i England som kun eier Simply Red plater.
Dersom Bob Smith kan oppdage at det finnes bedre musikk enn det som
tyter ut
Post by Geir Hongro
av ræva til Mick Hucknall så er jo ingenting hyggeligere enn det. :-)
Jo, men skal man lage seriøs musikk så er det jo ikke å omvende Bob som er
målet?
Jo, det er det. For da blir man kvitt kommers dritt.
Man blir ikke kvitt kommers dritt ved å BLI kommers dritt.
Da må man jo blankpolere kantene på musikken og gi ut veldig
komprimissert musikk.
Dersom man vet hva man kompromisser med så kommer det mye bra musikk ut av
kompromisser.
Musikk og kunst generelt er best i usensuert og kompromissfri form. Den blir
bare mindre tilgjengelige for folk som ikke er like "trent" til å forstå
det. Å kommersialisere musikken sin for å "redde musikklistene" er egentlig
bortkastet. Men man kan gjøre mellomting GANSKE vellykket.
Det er mye likheter også da. Jeg ser bare mye mer kreativitet i Parklife
enn
i The Great Escape.. Vil ikke kalle TGE en flopp eller noe likevel. Det er
mye bra på den.. men den mangler noe som de andre albumene har. Uansett
hva
de hyller så er det mer et litt over kanten av kommersielt album av de
gutta.
Det du _egentlig_ mener er at den er for "glatt" produsert. Det synes jeg
bare er en fordel. Man skal jobbe ordentlig med lyden og produksjonen før
man slipper plata ut på markedet.
Mer et bra pop album altså enn et bra Blur album?
Vel, Blur mangler noe av det som gjør Blur til Blur på TGE. Hvis det er det
som skal til for å lage et bra album i din verden så får det være så, men
det er mindre særegent.
Ja, indiestemplet gikk litt ned. Baksiden av medaljen det.. men The Great
Escape gjorde jo dette med Blur. De ble et tegneserie band.
Ser ikke noe negativt i det at fjorten år gamle jenter for en gangs skyld
oppdager ordentlig musikk.
Som sagt så trekker da indieguttene seg ut automatisk, og går i mot Blur.
Det var det som skjedde. Mogwai f.eks begynte å printe t-skjorter som det
sto "Blur is shite" og lignende på..
Du "skader" derfor like mye som du "redder". Menger Blur seg for mye med
Britney og Aguilera så blir de tatt i samme åndedrag som de også..
Post by Geir Hongro
Post by Andreas Moss
De passer egentlig bra der. Gorillaz var etter
mitt syn et bra forsøk på å redde den kommersielle popen. Å få noe kvalitet
inn på listene også.
Ingenting som inneholder rap kan kalles "kvalitet".
Hæ? :)
Vel, uansett så var ikke Gorillaz noe rent rap prosjekt. Det var et
sammensurium av sjangrer og genrer.
Alt for mye rap.
Men bra rap for engangs skyld. Mulig du tenker på all rap som dårlig, men
som jeg ser det går undergrunnsrapperne som gjester på Gorillaz de fleste av
dagens rappere en høy gang.
Du sa forresten selv at miksing av sjangere gjør den beste musikken. Du sa
tilogmed alltid ;-)
Post by Geir Hongro
Det siste albumet til
Blur er derimot det første siden "The Great Escape" som i hvert fall er
bedre enn det forrige.
Ingenting slår 13. Ingenting.
"13" er bare ulyder. Verste dritten Blur noensinne har utgitt. "Blur"
inneholder mange bra låter, men "13" er tragisk. Bare "Coffee & TV" som
holder mål.
Synes støvsugere og musikk går godt i lag jeg. Men hver sin smak.
Det er uansett mange flotte sanger under alt støyet også.
Post by Geir Hongro
Slett ikke. Britpopens grunnleggende problem i forhold til kritikerne
var
Post by Geir Hongro
imidlertid at den var ikke rock, den var pop, og forståsegpåerne liker
dessverre ikke pop. Synd, for det er innen pop (altså pur pop, ikke
dagens
Post by Geir Hongro
listepop) at man finner den beste musikken. Hele den nye rockebølgen er
jo
Post by Geir Hongro
egentlig konstruert av kritikere som elsker bråk og larm og hyl og skrik
og
Post by Geir Hongro
vræl, som en reaksjon mot den nye akkustiske bølgen.
Motbølgen ligger jo i kritikerne og forståsegpåerne som liker pop da.
Dem er det alt for få av.
Jeg mener det er for mange.
Post by Geir Hongro
"Wonderwall" var en langt større hit i USA, målt i salgstall,
radiospilling
Post by Geir Hongro
og hitlisteplasseringer, enn det "Song 2" var.
Jo, men Oasis forsvant egentlig etter det i USA. Blur har enda et dedikert
publikum der borte.
Det er mange mennesker i USA, og det skal ikke mye til å ha et ganske stort
undergrunnspublikum. Det betyr ikke at en har slått igjennom der.
Blur har mer respekt i USA enn Oasis har. Slikt er det.
Indiemiljøene respekterer dagens Blur. Dagens Oasis blir møtt med mye
latter.
Oasis var mer i den kommersielle bruk&kast greia der
borte før noe 'nyere' kom neste uke. Blur fikk medalje i indiegenren i
USA..
Ikke akkurat. Blur er temmelig små i USA sammenliknet med Korn, Linkin Park,
Limp Bizkit, Matchbox 20, Blink 182, Weezer, Dave Matthews Band, Third Eye
Blind og alt annet som på en eller annen måte kan defineres som
"alternative".
De bandene du nevner er ultrakommersielle band i USA og har INGENTING med
undergrunnen å gjøre. INGENTING. (Unntatt Weezer og Korn som en gang i tiden
HADDE det før de solgte seg.)
De bandene der blir stort sett ledd av i undergrunnen.
Grungen var en reaksjon mot absolutt ALT.
Den var slett ingen reaksjon mot Led Zeppelin og 70-talls tungrock. Ei
heller mot sent 80-talls alternativ amerikansk skranglerock som Pixies,
Dinosaur Jr. og Sonic Youth. Snarere bygde den i stor grad på disse to
genrene.
Ja selvsagt, men grungen var en reaksjon mot den gang dagens musikk mye mer
enn britpopen. Britpopen var igrunn ingen spesiell reaksjon til noenting som
helst. Det var mer en hyllesttid til Beatles, Beach Boys, Monkees og de
bandene der som lager musikk du anser som den eneste fasiten på god musikk.
Men all musikk mister tydeligvis mye av sitt unike preg når det først
havner
på et kommersielt nivå.. og det er der dillemmaet ligger.
Tull.
Sannhet.
Post by Geir Hongro
Den _var_ litt for ensidig retro, ja, men før eller
siden vil det også komme noen som kombinerer melodiøsitet med mer
moderne
Post by Geir Hongro
teknologi og et mer moderne sound, og da er på en måte syklusen
fullendt.
Ja, og derfor var britpopen en ganske dømt til døden tidsperiode.
Men Beatles var da kanskje ikke noe å skjemmes over. Men man trenger ikke
overdrive.
Beatles var så geniale at deres måte å arrangere vokalharmonier og skrive
låter på bør leve evig. Men å bruke 60-tallsteknologi 40 år senere er jo
unødvendig.
Man kan bygge mye bra musikk på The Beatles gjorde VIDERE. Det føler jeg
grupper som Radiohead gjør. Britpopen var mer et flashback trip uten noe mål
for nyskapning i det hele tatt. Og det var jo ironisk nok DET Beatles sin
styrke faktisk VAR.
Skal man absolutt følge Beatles så burde man heller følge metodene deres, og
ikke bare kopiere sangene om til sine egne.
Jeg har hørt sammenligninger av at Different Class sin overgang til This
Is
Hardcore var like stor som Radioheads til Kid A.. så jeg velger å tro at
det
er noe i det også, selv om jeg ikke har hørt så mye annet enn singlene før
This Is Hardcore.
De fleste synes jo at "This Is Hardcore" var en stor kunstnerisk skuffelse.
Har bare lest bra kritikker av den.
Salgsmessig var den og "We Love Life" sikkert skuffende. Og This Is Hardcore
er en mye mer kunstnerisk plate enn deres tidligere materiale.
Selv liker jeg plata, men jeg hører ikke at de skal skille seg nevneverdig
fra "Different Class".
Har bare hørt 3 eller 4 sanger fra Different Class så jeg skal ikke bedømme
det, men de fleste jeg kjenner som er inne i Pulp mener ihvertfall at det
var en radikal endring.
For meg virker ihvertfall singlene ekstremt mer
lettfattlige og poppete.. i ren britpop ånd.
Det er naturlig at singlene fra et album er de mest lettfattelige.
Ikke når det gjelder "This Is Hardcore". Sammenligner du singlene på den med
deres andre singler synes jeg det er mye mer anti-kommersielt.
Å gi ut en sang som "A Little Soul" på single f.eks er nærmest perverst
egentlig.
This Is Hardcore slekter vel
mer med The Cure, Nick Cave, Leonard Cohen og slikt som ikke er helt
britpop
av seg.
"This Is Hardcore" er jo en "suite". Slike låter lager mange artister en
gang i løpet av karrieren.
"We Love Life" er mer i samme stilen.. og jeg tror og håper Pulp fra nå av,
i likhet med Blur, prøve å ta seg mer seriøst nå.
Post by Geir Hongro
"Live Forever" og "Supersonic" er knallåter, "Married With Children"
kunne
Post by Geir Hongro
vært det hvis den hadde vart dobbelt så lenge og arrangementet hadde
vært
Post by Geir Hongro
ispedd noen lavmælte trommer og litt bass og koring.
Supersonic er bare dårlig etter min mening.. Men Some Might Say er ganske
tøff når jeg ikke leker for trangsynt.
"Some Might Say" er fra "Morning Glory".
Oi, ja det er den vel. Er igrunn ikke fan av noen av de to platene, så det
får være unnskyldningen.
Bra låt, men jævlig produksjon. Jeg
orker ikke høre på den sammenhengende - får øresus av det. :-)
Av "Some Might Say"?
Kan godt hende. Mange låter kler en litt kornete produksjon da.
Dogdy hadde et par bra sanger husker jeg ja. Du kan ha rett i det.
Omtrent slik jeg ser på Coldplay nå(bare at jeg ikke liker dem). Det er
bare
så sinnsykt mange bra grupper som er hundre ganger bedre som ikke får en
brøkdel av oppmerksomheten de får.
Som Blac Ocean Band, Unbelievable Truth, Alfie, Low Cloud Cover,
Voicechanger, Belle & Sebastian, Sneaker Pimps, Rock Of Travolta osv osv.
Skal ikke kommentere de jeg ikke har hørt, men Alfie har faktisk laget en
del bra (det lille jeg har hørt). Men de er jo minst like inspirert av Simon
& Garfunkel som Coldplay er av Radiohead og Oasis er av The Beatles. :-)
Tror ikke jeg har hørt noe særlig av Simon & Garfunkel, så jeg lar ikke det
gå innpå meg.

(Nå skal jeg forøvrig bort noen uker, så ikke forvent svar fra meg i denne
tråden en tid framover.)

Andreas
Geir Hongro
2003-07-15 08:13:15 UTC
Permalink
Post by Andreas Moss
En god melodi skal ALDRI bli kjedelig eller irriterende ved et høyt antall
spillinger.
En god melodi er så god at den alltid blir overspilt. Sånn er det bare.

Det er her folk som Mozart, Beethoven og Grieg gjorde mye bra og
Post by Andreas Moss
mye tidsløst.
Det er mange som er møkk lei av disses låter også.
Post by Andreas Moss
Yesterday eier ikke denne potensialen. Den spiller på en
billig melodi som bare irriterer etter få innspillinger.
All musikk irriterer hvis den blir overspilt, men det er ikke musikkens
skyld.
Post by Andreas Moss
Beatles har lagd mange bra melodier, men Yesterday vil jeg sterkt påstå ikke
holder mål.
Du tar så objektivt feil at det blir bare tåpelig. Hvis "Yesterday" ikke
hadde holdt mål så hadde den ikke vært innspilt i mer enn 1000 forskjellige
versjoner på mindre enn 40 år.
Post by Andreas Moss
Glad jeg
var for ung til å bli rammet av den dengang. (Hvis jeg var født i det hele
tatt da?)
Tror jeg hadde hatt mer sansen for Beatles hadde det ikke for McCartney.
McCartney var det musikalske geniet i The Beatles. Han skrev de låtene som
blir HUSKET.
Men ikke det som ga Beatles respekt hos journalistene(som nå, lik det eller
ei, skriver musikkhistorien).
Det er ikke journalistene som skrev Mozart og Brahms inn i musikkhistorien,
og det er ikke dagens journalister som vil avgjøre hvilke låter fra
1900-tallet folk fremdeles nynner på i 2150.
Post by Andreas Moss
Dette sto Lennon og Harrison for.
Det var de som gjorde Beatles noe mer enn et trubadurband.
Og etter min mening skrev de to ganger bedre sanger enn McCartney.
Din mening er uansett på jordet. Det er sviskene som huskes, og med unntak
av "Something" (Harrison) var det McCartney som skrev dem.
Post by Andreas Moss
men når Healy sitter å kun hører på The Man Who(snakk om å slikke
segselv forresten) så ender man opp med en ny The Man Who, bare uten samme
originalitet og brodd.
Nei, det gjør man ikke. Man ender med et album som er enda bedre, fordi man
får en rendyrket popstil uten rockeelementer.
Hvis god pop SKAL være fantasiløs musikk så liker jeg ikke pop.
God pop skal være nynnbar og melodiøs, og ikke inneholde støyende og
bråkende elementer eller skriking e.l.
Post by Andreas Moss
Nåh. Etter denne debatten her så tror jeg nok jeg kan gjette at du ønsker
at
det skal finnes radiokanaler som kun spiller "kvalitetspop", og jeg tipper
også at du ønsker at samtlige skal spille det.
I USA burde det jo det. Generelt sett er det bedre å gjøre som Petre faktisk
gjør, å stikke en og annen Dodgy-låt eller Lightning Seeds-låt innimellom
all listepopen og dermed hjelpe fjortisene å oppdage ordentlig musikk.
Skjønner tanken med det. Og det er ingen dårlig idé.
Bakdelen med det likevel er vel at endel grupper mister mye av "kred'n" i
indiemiljøene når den blir spilt i lag med kommers-søpplet.. Det er dumt,
men det er ikke å unngå.
De tullingene som begynner å mislike et band bare fordi mange liker det
nytter det ikke å ta hensyn til.
Post by Andreas Moss
Musikken blir derimot ikke spesielt spennende i lengden.
Skal man høre på CD med masse sanger som kun har som mål å "sette seg i
øret" så blir det raskt veldig kjedelig.
Kunsten er å stoppe før du blir lei av CD'en, og høre på en annen CD i
stedet. Jeg hører sjelden på samme CD med mer enn et halvt års mellomrom.
Post by Andreas Moss
Dette er noe av problemet med Norsk musikk slik jeg ser det.. Man har folk
som Babelfish og D'Sound som i utgangspunktet er flinke band.. men de er
altfor sang og melodifokuserte.
Ikke noe negativt i det. D'Sound sine melodier holder imidlertid ikke mål
som låter. De er ikke fengende nok.
Post by Andreas Moss
Sånn som med Coldplay. De burde absolutt ihvertfall ha bevist mer at de
kunne stå for noe mer av nyskapende sjanger før de begynte å kjøre
overproduserte kommerslåter én etter én uten unntak..
Coldplay har "nyskapt" mange fine melodier til sangskatten. Noe mer trengs
ikke. Det er nok.
Du mener "resirkulert".
Nei, selve melodiene er nye hver for seg. Jeg mener "nyskapt".

Hvis de som så mange andre kjedelige band bare
Post by Andreas Moss
skriver etter The Beatles så har det ingenting med nyskapning å gjøre.
Det gjør de ikke. Oasis har av og til kommet litt for nær plagiat. Coldplay
plagierer derimot ikke, i hvert fall ikke annet enn stiler (og stiler er det
OK å plagiere, bare man ikke plagierer sanger)
Post by Andreas Moss
Oasis var jo f.eks bare en slags kopi av Beatles på én måte.. men det gjorde
jo ikke SOM Beatles.. De utviklet seg ikke.. de gjorde ikke noe av det som
faktisk gjorde Beatles til det bandet de er i dag.. et banebrytende band som
var forut sin tid.
Det som gir Beatles den statusen de har idag er ikke at de utviklet seg og
var "nyskapende". Det som gir Beatles den statusen de har i dag BLANT FOLK
FLEST er at de laget "Yesterday", "Hey Jude", "Michelle", "Let It Be" og
"Something" - nydelige vakre melodiøse evergreens som selv bestemor liker.
Post by Andreas Moss
Hadde Beatles hatt sin storhetstid i dag og med dagens teknologi hadde de
sikkert gått mye i retning av elektronikk de også(de prøvde jo endel ut
allerede da i det feltet).
De ville nok gått i retning av elektronikk, ja, men elektronikk trenger ikke
å være i motsetning til låtskriverkunst. Det var f.eks. mye bra elektronisk
musikk i første halvdel av 80-tallet som var melodiøs som bare det.
Post by Andreas Moss
Men hadde det ikke vært for grupper som Neu, Faust og Cans..
eksperimentelle
og industrielle krautrock grupper så hadde Radiohead ikke funnet den
formelen for OK Computer.
Den formelen handler mer om Pink Floyd, Jeff Buckley og U2.
Ikke på OK Computer. The Bends hadde endel Buckley i seg.
"OK Computer" har ekstremt mye Pink Floyd i seg. Og vokalstilen til Thom
Yorke har blitt mindre Bono og mer Buckley for hvert album.
Post by Andreas Moss
Og slikt var det for Beatles også... det var nok mye "rocket science" på
banen før man fant ut hvordan det best kunne brukes.
The Beatles begynte jo ikke å eksperimentere før i 65-66. Før det var
eksperimentering uhørt.
Beatles var søppel før 65-66,
Nei, nei, og atter nei!!!!!

Beatles var GENIALE allerede i 1963!!!!
Post by Andreas Moss
Men sant å sies så skal det ikke utelukkes at OK Computer er et oppskrytt
album. Det fortjener ikke all den "tidenes album" greia. Inget album gjør.
Mange album gjør. Og "OK Computer" er ett av mange. "The Bends" har jeg ikke
helt sett hva som er så fantastisk med dog.
Det er jo litt rart. The Bends er jo mye mer et popalbum enn OK Computer på
noen måte er.
"The Bends" er mer av et rockealbum, med ganske bråkete elektriske gitarer
m.m. Balladene er fine, men rockelåtene kan jeg klare meg uten
("Electioneering" er den låta jeg liker minst på OKC også)
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
Post by Andreas Moss
Indierockerne vil treffe musikkinteresserte som forstår musikken sin.
Ikke
Post by Geir Hongro
Post by Andreas Moss
Bob Smith i England som kun eier Simply Red plater.
Dersom Bob Smith kan oppdage at det finnes bedre musikk enn det som
tyter ut
Post by Geir Hongro
av ræva til Mick Hucknall så er jo ingenting hyggeligere enn det. :-)
Jo, men skal man lage seriøs musikk så er det jo ikke å omvende Bob som er
målet?
Jo, det er det. For da blir man kvitt kommers dritt.
Man blir ikke kvitt kommers dritt ved å BLI kommers dritt.
All kommers er ikke dritt. Før midten av 80-tallet var det faktisk mye bra
musikk på hitlistene også, og det kan det bli igjen hvis all dritten som har
dukket opp siden slutten av 80-tallet (rap, dance, hip-hop, konstruerte
pop-puppedamer, diverse former for heavy) forsvinner.
Post by Andreas Moss
Musikk og kunst generelt er best i usensuert og kompromissfri form.
Nei, den er best når man blander det som funker fra stilarter og fjerner det
som ikke funker.
Post by Andreas Moss
Det er mye likheter også da. Jeg ser bare mye mer kreativitet i Parklife
enn
i The Great Escape.. Vil ikke kalle TGE en flopp eller noe likevel. Det er
mye bra på den.. men den mangler noe som de andre albumene har. Uansett
hva
de hyller så er det mer et litt over kanten av kommersielt album av de
gutta.
Det du _egentlig_ mener er at den er for "glatt" produsert. Det synes jeg
bare er en fordel. Man skal jobbe ordentlig med lyden og produksjonen før
man slipper plata ut på markedet.
Mer et bra pop album altså enn et bra Blur album?
Et bra popalbum er et bra hvem som helst-album. Alle bør prøve å lage bra
popalbumer.
Post by Andreas Moss
Som sagt så trekker da indieguttene seg ut automatisk, og går i mot Blur.
Indieguttene er isåfall patetiske. Alle sammen. Jeg trakk meg ikke ut.
Post by Andreas Moss
Men bra rap for engangs skyld. Mulig du tenker på all rap som dårlig, men
som jeg ser det går undergrunnsrapperne som gjester på Gorillaz de fleste av
dagens rappere en høy gang.
Rap er umelodiøst, og derfor dårlig uansett.
Post by Andreas Moss
Du sa forresten selv at miksing av sjangere gjør den beste musikken. Du sa
tilogmed alltid ;-)
Rap er en sjanger som ikke kan mikses inn i noe. Da må isåfall selve
rappingen fjernes, ettersom den går tvert imot melodiøsiteten.
Post by Andreas Moss
Blur har mer respekt i USA enn Oasis har. Slikt er det.
Indiemiljøene respekterer dagens Blur. Dagens Oasis blir møtt med mye
latter.
Men Blur har uansett ikke slått igjennom i USA.
Post by Andreas Moss
Oasis var mer i den kommersielle bruk&kast greia der
borte før noe 'nyere' kom neste uke. Blur fikk medalje i indiegenren i
USA..
Ikke akkurat. Blur er temmelig små i USA sammenliknet med Korn, Linkin Park,
Limp Bizkit, Matchbox 20, Blink 182, Weezer, Dave Matthews Band, Third Eye
Blind og alt annet som på en eller annen måte kan defineres som
"alternative".
De bandene du nevner er ultrakommersielle band i USA og har INGENTING med
undergrunnen å gjøre.
De defineres som "alternative" - en sjanger som riktignok kom seg opp fra
undergrunnen i og med Nirvana.
Post by Andreas Moss
Grungen var en reaksjon mot absolutt ALT.
Den var slett ingen reaksjon mot Led Zeppelin og 70-talls tungrock. Ei
heller mot sent 80-talls alternativ amerikansk skranglerock som Pixies,
Dinosaur Jr. og Sonic Youth. Snarere bygde den i stor grad på disse to
genrene.
Ja selvsagt, men grungen var en reaksjon mot den gang dagens musikk mye mer
enn britpopen. Britpopen var igrunn ingen spesiell reaksjon til noenting som
helst. Det var mer en hyllesttid til Beatles, Beach Boys, Monkees og de
bandene der som lager musikk du anser som den eneste fasiten på god musikk.
Britpopen var en reaksjon både mot umelodiøs dance/hip-hop og mot svartsynt
og negativ grunge.
Post by Andreas Moss
Man kan bygge mye bra musikk på The Beatles gjorde VIDERE. Det føler jeg
grupper som Radiohead gjør. š
Radiohead er et bra band, men Beatles har de aldri hatt noe felles med rent
musikalsk. Doves, derimot, tar i større grad enn Britpopperne gjorde arven
fra Beatles noen steg videre, det samme gjør Super Furry Animals. Og, de som
VIRKELIG tok arven fra Beatles flere steg videre var jo symforockerne på
70-tallet, slik som Genesis og Yes.
Post by Andreas Moss
Jeg har hørt sammenligninger av at Different Class sin overgang til This
Is
Hardcore var like stor som Radioheads til Kid A.. så jeg velger å tro at
det
er noe i det også, selv om jeg ikke har hørt så mye annet enn singlene før
This Is Hardcore.
De fleste synes jo at "This Is Hardcore" var en stor kunstnerisk skuffelse.
Har bare lest bra kritikker av den.
Den fikk bra kritikker med en gang den kom, men er i ettertid sett på som en
skuffelse (forøvrig i likhet med Oasis' "Be Here Now"-album bl.a.)
Post by Andreas Moss
For meg virker ihvertfall singlene ekstremt mer
lettfattlige og poppete.. i ren britpop ånd.
Det er naturlig at singlene fra et album er de mest lettfattelige.
Ikke når det gjelder "This Is Hardcore".
Kanskje de valgte feil singler? Uansett, "Help The Aged" er jo fengende nok.
Post by Andreas Moss
This Is Hardcore slekter vel
mer med The Cure, Nick Cave, Leonard Cohen og slikt som ikke er helt
britpop
av seg.
"This Is Hardcore" er jo en "suite". Slike låter lager mange artister en
gang i løpet av karrieren.
"We Love Life" er mer i samme stilen..
Nei, det er ingen suiter der. Mer tradisjonelt oppbygde poplåter. Men jeg
har ikke fått tak på dem på samme måten som de på forgjengeren.
Post by Andreas Moss
Bra låt, men jævlig produksjon. Jeg
orker ikke høre på den sammenhengende - får øresus av det. :-)
Av "Some Might Say"?
Kan godt hende. Mange låter kler en litt kornete produksjon da.
Ingenting kler en produksjon som gjør at man får øresus av å høre på dem.
"Wonderwall" har en langt bedre produksjon.
Post by Andreas Moss
Skal ikke kommentere de jeg ikke har hørt, men Alfie har faktisk laget en
del bra (det lille jeg har hørt). Men de er jo minst like inspirert av Simon
& Garfunkel som Coldplay er av Radiohead og Oasis er av The Beatles. :-)
Tror ikke jeg har hørt noe særlig av Simon & Garfunkel, så jeg lar ikke det
gå innpå meg.
Så fordi du har hørt The Beatles så skal ingen kopiere The Beatles
stilmessig? Håpløst utgangspunkt.


Geir Hongrø
Andreas Moss
2003-07-15 14:58:04 UTC
Permalink
On 15.07.03 09:13, in article oIOQa.6233$***@news2.e.nsc.no, "Geir
Hongro" <***@onlinenospam.no> wrote:

Et siste svar....
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
En god melodi er så god at den alltid blir overspilt. Sånn er det bare.
Det er her folk som Mozart, Beethoven og Grieg gjorde mye bra og
mye tidsløst.
Det er mange som er møkk lei av disses låter også.
All musikk irriterer hvis den blir overspilt, men det er ikke musikkens
skyld.
Jo, det er musikkens skyld. Når låter som Macarena, Hit Me Baby One More
Time, etc ble lagd ble de siktet til å være så fengende som mulig. Folk vil
som du sier nynne på dem i all evigheter på grunn av dens irriterende
fengenhet. Yesterday er ikke noe bedre enn Macarena og The Ketshup Song slik
jeg ser det derfor. At folk vil nynne på dem om 10 år betyr ikke noe.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Beatles har lagd mange bra melodier, men Yesterday vil jeg sterkt påstå
ikke
Post by Geir Hongro
holder mål.
Du tar så objektivt feil at det blir bare tåpelig. Hvis "Yesterday" ikke
hadde holdt mål så hadde den ikke vært innspilt i mer enn 1000 forskjellige
versjoner på mindre enn 40 år.
At en sang blir coveret i det uendelige synes jeg ikke er noe direkte tegn
for at den er kvalitet. Det er en lett sang å spille.. Alle kan forstå den..
og den har det samme preget som Lou Bega hadde med Mango Number 5.. "kult"
ei uke før man ble så kvalm av den at man holder på å spy.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Men ikke det som ga Beatles respekt hos journalistene(som nå, lik det
eller
Post by Geir Hongro
ei, skriver musikkhistorien).
Det er ikke journalistene som skrev Mozart og Brahms inn i musikkhistorien,
og det er ikke dagens journalister som vil avgjøre hvilke låter fra
1900-tallet folk fremdeles nynner på i 2150.
Det er journalistene som skriver slike lister ja. Det er de som minner på
hvilket albumer som er "klassikere". Det er kanskje bare fascistisk tull,
men sånn er det. Hadde journalistene funnet ut at Samantha Fox var "genial"
musikk på et eller annet punkt hadde alle hoppet ut og innrømt at de hele
tiden har likt henne.
Journalister og sterkt tvilholdelige musikkinteresserte(som deg) er de som
skriver musikkhistorien.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Dette sto Lennon og Harrison for.
Det var de som gjorde Beatles noe mer enn et trubadurband.
Og etter min mening skrev de to ganger bedre sanger enn McCartney.
Din mening er uansett på jordet. Det er sviskene som huskes, og med unntak
av "Something" (Harrison) var det McCartney som skrev dem.
Spørs av hvem. Mener du den ansiktsløse gjennomsnittlige mannen som ikke
egentlig er musikkinteressert? Isåfall ja OG nei.
Tenker du i musikkhistorisk sammenheng, eller blant musikkfolk og
musikkinteresserte? Isåfall ja OG nei.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Hvis god pop SKAL være fantasiløs musikk så liker jeg ikke pop.
God pop skal være nynnbar og melodiøs, og ikke inneholde støyende og
bråkende elementer eller skriking e.l.
Du liker visst KUN pop, så å diskutere dette med deg er meningsløst.
Snakker man angående pop så kan det kanskje diskuteres at støyende elementer
ikke skal være der(selv om det fint går an å være nyskapende samtidig).
Snakker man rock, hip hop, black metal, eksperimentell musikk og sjangrer du
sikkert avfeier blankt så stilles det helt andre krav.

Om pop kun skal være melodiøst og ikke tenke nyskapende får bli ditt
standpunkt. Jeg er uansett ikke enig.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Skjønner tanken med det. Og det er ingen dårlig idé.
Bakdelen med det likevel er vel at endel grupper mister mye av "kred'n" i
indiemiljøene når den blir spilt i lag med kommers-søpplet.. Det er dumt,
men det er ikke å unngå.
De tullingene som begynner å mislike et band bare fordi mange liker det
nytter det ikke å ta hensyn til.
Et indieband skal ha en kultstatus blant disse folkene. Jeg er blitt mer
åpen for at det kan være bra musikk på de kommersielle salgslistene, men
stort sett er den dårlig så det er ikke der jeg leter etter ny musikk for å
si den sånn.
Folk er trangsynte kanskje. Men man kan ikke henge rundt nynazister f.eks
uten at endel folk vil tro du er det selv. På samme måte kan du ikke henge
rundt på MTV Music Awards og skåle med Celine Dion uten at du vil bli sett
på som en av dem. Det er rent psykologisk, og det vet du.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Musikken blir derimot ikke spesielt spennende i lengden.
Skal man høre på CD med masse sanger som kun har som mål å "sette seg i
øret" så blir det raskt veldig kjedelig.
Kunsten er å stoppe før du blir lei av CD'en, og høre på en annen CD i
stedet. Jeg hører sjelden på samme CD med mer enn et halvt års mellomrom.
Samme her. Men jeg tenkte mer i retning av at mange av disse pop-platene
blir kjedelig i helhet. Fordi de ikke HAR helhet.
OK Computer og Kid A har en helhet. Et konsept. Sangene er veldig
forskjellige fra hverandre og derfor blir platen mer spennende å høre på.
Senere Beatles skjønte f.eks at låtrekkefølgen var veldig vesentlig. Man kan
ikke bare kaste alle sangene sine inn i random rekkefølge. Å finne en
passende rekkefølge med sanger som ikke krasjer inn i hverandre er en kunst
i seg selv.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Dette er noe av problemet med Norsk musikk slik jeg ser det.. Man har folk
som Babelfish og D'Sound som i utgangspunktet er flinke band.. men de er
altfor sang og melodifokuserte.
Ikke noe negativt i det. D'Sound sine melodier holder imidlertid ikke mål
som låter. De er ikke fengende nok.
At noe er fengende betyr ikke automatisk at det er kvalitet.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Sånn som med Coldplay. De burde absolutt ihvertfall ha bevist mer at de
kunne stå for noe mer av nyskapende sjanger før de begynte å kjøre
overproduserte kommerslåter én etter én uten unntak..
Coldplay har "nyskapt" mange fine melodier til sangskatten. Noe mer
trengs
Post by Geir Hongro
ikke. Det er nok.
Du mener "resirkulert".
Nei, selve melodiene er nye hver for seg. Jeg mener "nyskapt".
Nei, du mener "resirkulert". Coldplay har ikke nyskapt en skit. De er et
parasittband uten like. Det finnes ingen som helst kvalitet innen det
bandet. Ferdig med det.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Hvis de som så mange andre kjedelige band bare
skriver etter The Beatles så har det ingenting med nyskapning å gjøre.
Det gjør de ikke. Oasis har av og til kommet litt for nær plagiat. Coldplay
plagierer derimot ikke, i hvert fall ikke annet enn stiler (og stiler er det
OK å plagiere, bare man ikke plagierer sanger)
Coldplay plagierer ikke Beatles, men band som allerede er kjente og
populære. Derfor er det balleløst. Coldplay betyr ikke en dritt
musikkhistorisk.. de bare fyller på motoren fordi de som vil ha den
originale musikken enklere og masseprodusert.
Gode band fører nye nytt med seg. Gjerne basert på eksperimentelle artister
i undergrunnens mest vellykkede prosjekter.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Oasis var jo f.eks bare en slags kopi av Beatles på én måte.. men det gjorde
jo ikke SOM Beatles.. De utviklet seg ikke.. de gjorde ikke noe av det som
faktisk gjorde Beatles til det bandet de er i dag.. et banebrytende band som
var forut sin tid.
Det som gir Beatles den statusen de har idag er ikke at de utviklet seg og
var "nyskapende". Det som gir Beatles den statusen de har i dag BLANT FOLK
FLEST er at de laget "Yesterday", "Hey Jude", "Michelle", "Let It Be" og
"Something" - nydelige vakre melodiøse evergreens som selv bestemor liker.
"Folk flest" bryr seg ikke om musikk, og hører på hva som helst. Jeg ser
ikke poenget i å se på deres meninger som noe fasit.
Én musikkinteressert sin mening har 10000 ganger mer betydning enn en haug
med folk som ikke er interessert i musikk i det hele tatt.
Det er "folk flest" som står for de rent latterlige salgslistene i dag som
er evig fyllt med tøys og patetiske trender.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Hadde Beatles hatt sin storhetstid i dag og med dagens teknologi hadde de
sikkert gått mye i retning av elektronikk de også(de prøvde jo endel ut
allerede da i det feltet).
De ville nok gått i retning av elektronikk, ja, men elektronikk trenger ikke
å være i motsetning til låtskriverkunst. Det var f.eks. mye bra elektronisk
musikk i første halvdel av 80-tallet som var melodiøs som bare det.
Ok, bra du ikke restrikterer deg SÅ mye da. Du gir inntrykk av at ingenting
annet enn popmusikk har noe verdi.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Men hadde det ikke vært for grupper som Neu, Faust og Cans..
eksperimentelle
og industrielle krautrock grupper så hadde Radiohead ikke funnet den
formelen for OK Computer.
Den formelen handler mer om Pink Floyd, Jeff Buckley og U2.
Ikke på OK Computer. The Bends hadde endel Buckley i seg.
"OK Computer" har ekstremt mye Pink Floyd i seg.
Det er vel strengt tatt kun "Lucky" som blir sammenlignet med Pink Floyd på
OK Computer stort sett(pluss at jeg har hørt Exit Music bli sammenlignet
også, men det er jo bare tøys). Ellers ligger ikke sammenligningene på det
musikale.. men mer på det ellers. Begge bandene driver med 'intelligent' og
pretensiøs musikk på et høyere plan, og har dessuten begge helt obskure
effekter og platecovere. Noe av mystikken ligger i begge bandene. Musikalsk
er det heller lite. Jeg tviler på at Pink Floyd har vært en stor
inspirasjonskilde for Radiohead.
Post by Geir Hongro
Og vokalstilen til Thom
Yorke har blitt mindre Bono og mer Buckley for hvert album.
Tror Thom Yorke har bygd sin egen særegne stemme nå. Buckley inspirerte han
helt klart i begynnelsen, og er nok NOE av grunnen til at han synger
falsett. Men han høres ikke MER og MER ut som Buckley..
Buckley hadde en mye større sjarm og avdistanse til stemmen sin. De låter
igrunn veldig forskjellig. Thom Yorke's vokal har blitt et unikt varemerke
for Radiohead.. og det er vel derfor annethvert nytt band i England i dag
prøver å kopiere den.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Og slikt var det for Beatles også... det var nok mye "rocket science"

Post by Geir Hongro
banen før man fant ut hvordan det best kunne brukes.
The Beatles begynte jo ikke å eksperimentere før i 65-66. Før det var
eksperimentering uhørt.
Beatles var søppel før 65-66,
Nei, nei, og atter nei!!!!!
Beatles var GENIALE allerede i 1963!!!!
Men før de begynte med eksperimenteringen og stønningen av å føre helt
nyskapende musikk med seg inn i spillet betydde ikke en skit. De hadde gjort
noe av konsekvens.
At de lagde noen få poplåter du og endel andre synes er geniale har
ingenting med Beatles status i dag.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Det er jo litt rart. The Bends er jo mye mer et popalbum enn OK Computer

Post by Geir Hongro
noen måte er.
"The Bends" er mer av et rockealbum, med ganske bråkete elektriske gitarer
m.m. Balladene er fine, men rockelåtene kan jeg klare meg uten
("Electioneering" er den låta jeg liker minst på OKC også)
Airbag, Paranoid Android, Let Down, Lucky ++ er også ganske rene
rockesanger. Det er ikke flere rockelåter på The Bends. Heller motsatt.
Det er mer synther på OK Computer da. Og enda flere på Kid A.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Post by Andreas Moss
Indierockerne vil treffe musikkinteresserte som forstår musikken
sin.
Post by Geir Hongro
Ikke
Post by Geir Hongro
Post by Andreas Moss
Bob Smith i England som kun eier Simply Red plater.
Dersom Bob Smith kan oppdage at det finnes bedre musikk enn det som
tyter ut
Post by Geir Hongro
av ræva til Mick Hucknall så er jo ingenting hyggeligere enn det. :-)
Jo, men skal man lage seriøs musikk så er det jo ikke å omvende Bob som
er
Post by Geir Hongro
målet?
Jo, det er det. For da blir man kvitt kommers dritt.
Man blir ikke kvitt kommers dritt ved å BLI kommers dritt.
All kommers er ikke dritt.
Nei, men musikk er bedre når den ikke er markedskonstruert for massene.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Musikk og kunst generelt er best i usensuert og kompromissfri form.
Nei, den er best når man blander det som funker fra stilarter og fjerner det
som ikke funker.
Det får bli din mening.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Det er mye likheter også da. Jeg ser bare mye mer kreativitet i Parklife
enn
i The Great Escape.. Vil ikke kalle TGE en flopp eller noe likevel. Det er
mye bra på den.. men den mangler noe som de andre albumene har. Uansett
hva
de hyller så er det mer et litt over kanten av kommersielt album av de
gutta.
Det du _egentlig_ mener er at den er for "glatt" produsert. Det synes jeg
bare er en fordel. Man skal jobbe ordentlig med lyden og produksjonen før
man slipper plata ut på markedet.
Mer et bra pop album altså enn et bra Blur album?
Et bra popalbum er et bra hvem som helst-album.
Alle bør prøve å lage bra popalbumer.
Akkurat ja. Angående disse greiene fremstår du egentlig bare som trangsynt
spør du meg.
Ikke alle er glad i glad og overprodusert popmusikk som du.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Som sagt så trekker da indieguttene seg ut automatisk, og går i mot Blur.
Indieguttene er isåfall patetiske. Alle sammen. Jeg trakk meg ikke ut.
Du er ikke en indiegutt. (Ikke en typisk indiegutt uansett.)
Men jeg tenker ikke bare på indiegutter.. men på musikkinteresserte
generelt. Og når Damon Albarn og Graham Coxon selv skammer seg litt over hva
den perioden gjorde med ryktet deres så kan det vel antydes at de gikk en
smule for langt. Konkurranse i musikk er ingen bra ting.
Country House er en bra sang da, og flere på TGE.. men det er et mer
markedskonstruert Blur.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Men bra rap for engangs skyld. Mulig du tenker på all rap som dårlig, men
som jeg ser det går undergrunnsrapperne som gjester på Gorillaz de fleste av
dagens rappere en høy gang.
Rap er umelodiøst, og derfor dårlig uansett.
Prøv Beta Band's "Hot Shot II" og sistesporet på Radiohead siste plate.
Det er rap med mer melodi.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Du sa forresten selv at miksing av sjangere gjør den beste musikken. Du sa
tilogmed alltid ;-)
Rap er en sjanger som ikke kan mikses inn i noe. Da må isåfall selve
rappingen fjernes, ettersom den går tvert imot melodiøsiteten.
Ikke nødvendigvis etter min mening.
Men du må se litt utenom Puff Daddy, Nelly og slikt.. dette er jo så
patetisk som det går an.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Blur har mer respekt i USA enn Oasis har. Slikt er det.
Indiemiljøene respekterer dagens Blur. Dagens Oasis blir møtt med mye
latter.
Men Blur har uansett ikke slått igjennom i USA.
De slo igjennom med "Blur" og de selger enda der borte.
Oasis ble en døgnflue i sammenligning. Kan gjerne finne fram tall til deg
hvis det er viktig.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Ikke akkurat. Blur er temmelig små i USA sammenliknet med Korn, Linkin
Park,
Post by Geir Hongro
Limp Bizkit, Matchbox 20, Blink 182, Weezer, Dave Matthews Band, Third
Eye
Post by Geir Hongro
Blind og alt annet som på en eller annen måte kan defineres som
"alternative".
De bandene du nevner er ultrakommersielle band i USA og har INGENTING med
undergrunnen å gjøre.
De defineres som "alternative" - en sjanger som riktignok kom seg opp fra
undergrunnen i og med Nirvana.
Overhodet ikke. Nirvana og Pearl Jam var noe nytt i kommersiell sammenheng
da de kom.
De bandene du nevner er fjortisnytt i USA og har ingenting med "alternative"
å gjøre. Hiv Nickleback inn der og du har stallen så og si samlet.
Du kan ikke sette Blur mot de der. Det blir som å si at Radiohead er
temmelig små i sammenligning med Britney Spears.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Grungen var en reaksjon mot absolutt ALT.
Den var slett ingen reaksjon mot Led Zeppelin og 70-talls tungrock. Ei
heller mot sent 80-talls alternativ amerikansk skranglerock som Pixies,
Dinosaur Jr. og Sonic Youth. Snarere bygde den i stor grad på disse to
genrene.
Ja selvsagt, men grungen var en reaksjon mot den gang dagens musikk mye
mer
Post by Geir Hongro
enn britpopen. Britpopen var igrunn ingen spesiell reaksjon til noenting
som
Post by Geir Hongro
helst. Det var mer en hyllesttid til Beatles, Beach Boys, Monkees og de
bandene der som lager musikk du anser som den eneste fasiten på god
musikk.
Britpopen var en reaksjon både mot umelodiøs dance/hip-hop og mot svartsynt
og negativ grunge.
Kanskje Noel Gallagher har sagt noe slikt, og det kunne oppfattes slikt, men
jeg tror britpopen var en veldig rolig og koselig ting som banket på døra
før den gikk inn personlig.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Man kan bygge mye bra musikk på The Beatles gjorde VIDERE. Det føler jeg
grupper som Radiohead gjør. ¨
Radiohead er et bra band, men Beatles har de aldri hatt noe felles med rent
musikalsk. Doves, derimot, tar i større grad enn Britpopperne gjorde arven
fra Beatles noen steg videre, det samme gjør Super Furry Animals.
Tildels Doves og spesielt SFA kan jeg være mer enig i ja.
Post by Geir Hongro
Og, de som
VIRKELIG tok arven fra Beatles flere steg videre var jo symforockerne på
70-tallet, slik som Genesis og Yes.
Jeg er ikke særlig kjent med disse bandene dessverre.
Genesis var vel mer tøysete da? (Men ok. Det var Beatles også.)
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
De fleste synes jo at "This Is Hardcore" var en stor kunstnerisk
skuffelse.
Har bare lest bra kritikker av den.
Den fikk bra kritikker med en gang den kom, men er i ettertid sett på som en
skuffelse (forøvrig i likhet med Oasis' "Be Here Now"-album bl.a.)
Alle Pulp fans jeg kjenner liker den, og jeg har ikke møtt den reaksjonen
enda. (De fleste Oasis fans jeg kjenner til sammenligning mener Be Here Now
var en skuffelse riktignok.)
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Det er naturlig at singlene fra et album er de mest lettfattelige.
Ikke når det gjelder "This Is Hardcore".
Kanskje de valgte feil singler?
Å ikke gi ut Sylvia var en forbrytelse.
Post by Geir Hongro
Uansett, "Help The Aged" er jo fengende nok.
Det er noe mer dystrere over både den og de andre låtene bare. Tidligere
Pulp var kanskje også ganske politisk av småseriøse av seg, men de hadde et
mer lettfattlig preg. (Etter det jeg har forstått, dette er ingen egen
vurdering)
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
This Is Hardcore slekter vel
mer med The Cure, Nick Cave, Leonard Cohen og slikt som ikke er helt
britpop
av seg.
"This Is Hardcore" er jo en "suite". Slike låter lager mange artister en
gang i løpet av karrieren.
"We Love Life" er mer i samme stilen..
Nei, det er ingen suiter der. Mer tradisjonelt oppbygde poplåter. Men jeg
har ikke fått tak på dem på samme måten som de på forgjengeren.
Mener det er mer i samme stil som "This Is Hardcore".
"The Trees" er en merkelig single f.eks.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Bra låt, men jævlig produksjon. Jeg
orker ikke høre på den sammenhengende - får øresus av det. :-)
Av "Some Might Say"?
Kan godt hende. Mange låter kler en litt kornete produksjon da.
Ingenting kler en produksjon som gjør at man får øresus av å høre på dem.
Black metal gjør. :-)
Og emo. Og post-rock.
Pop er diskutabelt da. Ofte kan det kle den er nå min mening.
Post by Geir Hongro
Post by Geir Hongro
Skal ikke kommentere de jeg ikke har hørt, men Alfie har faktisk laget
en
Post by Geir Hongro
del bra (det lille jeg har hørt). Men de er jo minst like inspirert av
Simon
Post by Geir Hongro
& Garfunkel som Coldplay er av Radiohead og Oasis er av The Beatles. :-)
Tror ikke jeg har hørt noe særlig av Simon & Garfunkel, så jeg lar ikke
det
Post by Geir Hongro
gå innpå meg.
Så fordi du har hørt The Beatles så skal ingen kopiere The Beatles
stilmessig?
Riktig :-)

Andreas
Geir Hongro
2003-07-16 03:06:58 UTC
Permalink
(Jeg lover at dette er siste posten på ei stund.. (katta dukka ikke opp i
tide før man skulle reise. arg.))
Post by Andreas Moss
At en sang blir coveret i det uendelige synes jeg ikke er noe direkte tegn
for at den er kvalitet. Det er en lett sang å spille..
Det viser at mange liker den, at de som liker den ikke alle tilhører
samme
generasjon, og at mange fremdeles liker den 40 år etter at den er
skrevet.
Det er et objektivt bevis for kvalitet, på samme måte som de klassiske
komponistene som huskes er de som over tid har fått mange til å like
musikken deres.
Kortsiktig popularitet sier overhodet ingenting om kvalitet, men det
gjør
derimot langsiktig popularitet.
For mange drittsanger på slike "evige klassiker" lister for at man skal
kunne ta sånne teorier seriøst.
Vil du si at Gyllende Tider's "Sommertider (HEY HEY)" er en klassisk
komponert låt? Vel, den blir faen spilt hver jævla sommer.. (og det er vel
tidlig 80 talls sang?)
Den er tydeligvis i ferd med å oppnå (nordisk) klassikerstatus. Du (og jeg)
kan like det eller ikke like det, men det er nå sånn allikevel.
Du kan sikkert komme på enda bedre eksempler selv.
Post by Andreas Moss
Det er journalistene som skriver slike lister ja.
De som setter opp spillelistene for radiostasjonene har nok totalt sett
større innflytelse over hva som vil bli husket over tid, selv om
journalistene naturligvis også spiller en viktig rolle.
Jo de også, men de går vel litt inni hverandre.
En journalist hyper... Radiostasjonene fyller kravene til hypen..
Såkalte "classic rock"-stasjoner (og de er viktigere her enn de "hippe"
stasjonene) driter i hva som til enhver tid blir hypet. :-)
Den andre veien er et sexy eller kult image på MTV. MTV er jo faen blitt
en
livsstil for ungdom.. handler liksom ikke om selge musikk, men om å selge
et
trendy image for usikre ungdom.
Dessverre, ja.
Post by Andreas Moss
Et indieband skal ha en kultstatus blant disse folkene.
Kultstatus er teit. Et bra band er bra, og da er det nødvendigvis etter
hvert mange som liker det.
Blir et band ukult å like så er det ikke like mange som tør å innrømme
det.
DDE er et typisk sånn band. Mange liker dem, men vil ikke innrømme det
fordi
DDE liksom er symbolet på å være harry og hva som verre er.
DDE er ILLE, og har alltid vært det. Du kan ikke sammenlikne dem med
kvalitetsband som de mest snobbete av fansen plutselig vender seg imot bare
fordi de er blitt populære.
Post by Andreas Moss
Samme her. Men jeg tenkte mer i retning av at mange av disse pop-platene
blir kjedelig i helhet. Fordi de ikke HAR helhet.
Et album kan gjerne ha helhet, og ofte blir det også en styrke for
albumet.
Men det å skrive gode popsingler er jo en kunst i seg selv det også.
Ja, men jeg har veldig få eksempler på viktige "single-artister"(artister
som har gitt 4-5 bra singler).
Dypest sett er det jo nesten nok å ha utgitt én bra singel. Procol Harum
huskes først og fremst for "A Whiter Shade Of Pale" (skjønt "A Salty Dog" er
faktisk et veldig bra album), men du verden som de huskes for den ene låta
allikevel.
Det er først og fremst et spørsmål om sans for kommersialitet og marked.
Det
er _ikke_ tilfeldig at Radiohead dyttet mesteparten av de beste låtene

"OK Computer" inn i første halvdel av albumet, mens de ventet med resten
av
de beste til slutt. U2 gjorde omtrent det samme med "Joshua Tree" i sin
tid,
forresten. :-)
Låtene midt på OK Computer da ikke dårlige hvis det er det du antyder. Let
Down og Karma Police er da hyllet nok til å ikke trenge noen forsvaring.
Fitter Happier synes jeg personlig er en vesentlig del av OK Computer, og
jeg ville ikke vært foruten den.
Da har du på en måte unnagjort første halvdel ("Fitter Happier" er jo ikke
mye til låt, men som en del av albumet er den OK, på egne bein er den
verdiløs). Men "Electioneering" og "Climbing Up The Wall" er de to låtene
jeg mener ikke står helt i stil med resten av albumet.
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
Ikke noe negativt i det. D'Sound sine melodier holder imidlertid ikke mål
som låter. De er ikke fengende nok.
At noe er fengende betyr ikke automatisk at det er kvalitet.
Nei, hvis de er _veldig_ umiddelbart fengende er det ofte alt annet enn
kvalitet. Men kvalitetsmusikk bør også være fengende etter noe tid.
Og akkurat derfor synes jeg du burde gi Kid A og Amnesiac en ny sjanse :-)
Det hender faktisk at jeg hører på dem. Og jeg har jo etter hvert funnet ut
at "Knives Out" er en bra låt og at albumene forøvrig har mye morsomme lyder
i produksjonen som høres interessante ut med hodetelefoner. :-)
Post by Andreas Moss
Nei, du mener "resirkulert". Coldplay har ikke nyskapt en skit.
De har skrevet flere fine sanger som ikke fantes før de skrev dem.
Hva de har hørt på når de skrev dem er ganske opplagt spør du meg.
Det er jo først og fremst _fremføringen_ som minner om U2 eller Radiohead.
Hvis du lar en skoleklasse synge låtene, kompet av læreren på piano, da
forsvinner Radiohead/U2-preget. Altså selve LÅTENE er ikke noe spesielt
inspirert av noe spesielt.
Nei, Coldplay vil toppen bli husket for noen få låter. Ellers har de ikke
integriteten og brodden bare.. Radiohead vil derimot bli husket som et av
de
største bandene på 90+00 tallet, fordi de grunnla en ny retning for
musikken
i en tid der britpopen var retro og kjørte på tomgang.
Radiohead vil bli husket for "OK Computer" og "The Bends", først og fremst
fordi de er ansett for å være innmari bra plater av et kjempestort antall
musikkinteresserte mennesker, uten at man trenger noen forklaring om
"nyskapning" og alt det tullet der.
Men tenker man stort på det så er nok stilskaperne mer unike enn
låtskriverne som igrunn ikke er så unikt ettersom "alle" kan skrive en
låt.

Det stemmer ikke at "alle" kan skrive en låt. Låtskriving er det edleste
håndverket som finnes innen kunsten. Ingen andre kunstnere fortjener mer
respekt enn de gutta som kjemper om Ivor Novello-priser.
Post by Andreas Moss
"Folk flest" bryr seg ikke om musikk, og hører på hva som helst.
Men over tid vil selv appell blant folk flest si noe om hva som er bra
og
ikke bra. "Eine Kleine Nachtmusik" har overlevd og er en av tidenes mest
kjente musikkstykker fordi "folk flest" synes den er fin.
Det varierer også veldig fra miljø til miljø.
Selv "folk flest" har forskjellige smaker og kan deles opp. Både i
sjangrer,
alder og tildels kjønn.
Men her snakker vi om et slags representativt utvalg, som aldri har gjort
"Eine Kleine Nachtmusik" til klassiker.
Post by Andreas Moss
Post by Geir Hongro
"OK Computer" har ekstremt mye Pink Floyd i seg.
Det er vel strengt tatt kun "Lucky" som blir sammenlignet med Pink
Floyd

Post by Andreas Moss
OK Computer stort sett(pluss at jeg har hørt Exit Music bli sammenlignet
også, men det er jo bare tøys).
"Exit Music" kan ha en del av Roger Waters i seg, men låter som
"Subterranean Homesick Alien" og "Let Down" likner mye på Pink Floyd.
Selv
om det naturligvis er "Lucky" som virkelig gir assosiasjoner til dem.
Isåfall tror jeg det ganske tilfeldig. Personlig hører jeg ikke Pink Floyd
i
noen av sangene. Ikke engang "Lucky" faktisk..
Ei heller U2 for den saks skyld(verken Joshua Tree eller Achtung Baby).
Når det gjelder U2 er det stemmen til Thom Yorke som gir assosiasjoner til
Bono. Stilmessig har ikke Radiohead hatt mye til felles med U2 bort sett fra
på "Creep".
Konkret? Herr Hypnosis er jo blant de mest obskure platecover artistene
there is.. Spesielt coverarbeidet for "Wish You Were Here".. eller grisen
som svever over fabrikken på "Animals".. eller den kua.. Division Bells
coveret er også nokså spesielt vil jeg si.
De er surrealistiske, men figurative.
Forøvrig tror jeg Thom Yorke har enda mer direkte referanser til folk som
Ian Curtis, Michael Stipe, Howard Deveto(fra Magazine) og tildels Kurt
Cobain.
Mulig han beundrer musikken deres og betrakter dem som viktige musikalske
inspirasjonskilder, men stemmelikhet er det heller lite av.
Allerede på "Please Please Me" var faktisk The Beatles veldig musikalsk
nyskapende.
Kanskje som verdens aller første boyband ja :-)
Før The Beatles skulle rocka musikk nærmest pr. definisjon være
harmonisk enkel og full av blåtoner. Beatles revolusjonerte popmusikken
gjennom å kombinere melodiøsitet med et rått og rocka uttrykk. Dette
skjedde
allerede på andresingelen "Please Please Me".
Tror jeg bare har hørt Love Me Do fra det aktuelle albumet her, og den var
ikke mye rocka.
"Love Me Do" er atypisk. Bl.a. fordi den ligger fast i den gamle
bluesestetikken fra 50-tallsrocken. Den var Beatles' første singel, og det
var fra og med andresingelen "Please Please Me" at de skrev historie. Det
spesielle med "Please Please Me" var at den startet som en ballade, og
ballader kunne gjerne være ganske melodiøse allerede den gangen. Men George
Martin ba dem å speede den opp, og dermed ble den gjort om til en rockelåt,
stikk i strid med alle regler om at rockelåter nærmest pr. definisjon skulle
være bluesinspirerte og ikke spesielt melodiøse.
Uansett så synes jeg ikke OK Computer er mer pop enn The Bends. Heller
andre
veien.
Ingen av de to kan kalles pop. De ligger nærmere rock i uttrykket, men er
samtidig relativt lite "rocka" i tradisjonell form. "Pablo Honey" er et
reinspikka rockealbum.
Artister på svære selskaper blir "oppmuntret" til å gjøre mer radiovennlig
materiale. I parodier og generaliseringer blir de "tvunget" så mye at man
kan stille seg i tvil til det.
Men det er nok slik.
(snip)

Du beskriver USA. UK er heldigvis ikke slik.
At Picasso skulle lage Donald Duck striper for at disse "folk flest"
skulle
bli eksponert for litt kvalitet høres vel heller ikke bra ut da.
Hvis han laget _bra_ tegneseriestriper ser jeg ikke hvorfor det skulle være
noe problem. Men det skulle nå uansett vært resultat av hans valg, ikke noen
andres valg. Det var Blur sitt eget fullstendig selvstendige valg å bli mer
poppete, selv om de angret på det senere.
Hm. Nei... Puff Daddy ER patetisk :-)
Public Enemy, Beastie Boys, Dalek, Mos Def og gjesteartister for UNKLE,
Massive Attack, Fingathing og RJD2 synes jeg fungerer melodisk, så vel som
originalt, nyskapende og spennende som bare det.
Mange av disse (Massive Attack er bra, men kan i liten grad kalles rap) er
overhodet ikke melodiøse. Når man snakker i stedet for å synge, da finnes
det jo ingen melodi ettersom det er i sangen at melodien ligger.
Slik jeg ser det går Blur nå mer i den retningen Radiohead har tatt. Mer
avantgarde altså.. En transport fra å få den "obskure" undergrunnen opp på
et mer popkonstruert nivå.
Det siste albumet er faktisk langt mer melodiøst og "poppete" enn det
forrige, selv om alle synthene muligens vil irritere de som får kroniske
krampetrekninger bare de hører et elektronisk blipp i bakgrunnen.
De er enda interessante.
Oasis er vel mer has-beens i alles bok. Tilogmed deres egen. Og det er vel
Oasis egen feil..
Det skyldes rett og slett at de ikke skriver bra låter lenger. Noel
Gallagher har tørket ut, og Andy Bell (som faktisk skrev mye bra i Ride og
Hurricane #1) er åpenbart ikke hva han var lenger han heller. Når Liam må
skrive store deler av materialet, da skjønner du at de er ille ute.
Jeg snakker om varigheten. Oasis var vel nærmest et one-hit-wonder band i
Amerika å regne.
Oasis hadde én hit. Blur har strengt tatt ikke hatt noen, selv om både
"Girls And Boys" (ja, faktisk den også!) og "Song 2" fikk en del
oppmerksomhet i college-miljøene.
Skal man snakke om indie så går det mer i band som Pavement, Mars Volta,
At
The Drive In, Modest Mouse, Small Brown Bike, Calexico, Hot Water Music,
Cursive, Godspeed You! Black Emperor, Ugly Casanova etc som er mest
spennende for tiden.
Pavement ble oppløst i 1998. Litt teit å snakke om dem som "mest spennende
for tiden". Calexico er helt OK, men Wilco og Jayhawks er bedre (og har
faktisk også maktet å fornye seg mer musikalsk enn de andre
alt.country-gutta har) :-)
Den teksten slo jeg nettopp opp for sikkerhets skyld, og akkurat det ser
jeg
ikke. Det er jo en ren kjærlighetssang.
Ønsket om å leve evig var et spark mot grunge-folkets livstrøtthet. Det har
Gallagher selv sagt. Robbie Williams' omskrivning av The Who's "Hope I Die
Before I Get Old" til "Hope I'm Old Before I Die" er forresten også mye av
det samme.
Mer den der musikkvideoen med alle de kjendisdukkene.
Etter en rask sjekk kan jeg avsløre at det "Land Of Confusion" jeg sikter
til. Mener å huske det var en ganske tullete sang også.
Genial video. Musikalsk sett var imidlertid bandets storhetstid minst ti år
tilbake i tid i forhold til 80-tallets radiovennlige og USA-vennlige
Genesis.
Minner meg om Crowded House.
Åneidu. Crowded House er det mest geniale bandet fra de siste 15 årene, og
er MYE bedre enn 80-talls Genesis. :-)
Men like morsomme videoer som "Land Of Confusion" har de aldri laget. :-)
Genesis laget noen virkelig geniale plater på
70-tallet, bestående i 8-10 minutter lange "suiter" som dessuten også
ofte
var bundet sammen i en helhet. De ble for "flinke" for rockeadelen, og
måtte
derfor endre stil i retning av mer vanlig AOR på 80-tallet.
Prog-rocken er for meg en smule snobbete bare. Kan takle King Crimson, men
stort sett blir den overstolte tonen for mye for meg.
Greit å være flink, men at man skal presse inn gitardueller i et sett hele
tiden og ødelegge sammenhengen for å bevise det blir litt teit.
Noe av det positive med Genesis i forhold til mange andre fra den tiden er
at de holdt seg unna instrumentrunking. Det er når det gjaldt _komposisjon_
at de virkelig var virtuoser. King Crimson, med sitt nære slektskap med
jazz, bedrev jo sånn sett langt mer heseblesende soloer enn det Genesis
gjorde.
Isåfall snakker du musikkjournalistene, "end of the year sum ups" og slike
ting.
Og også gjennomganger av Pulp sin katalog fra senere, selv om bandets
synkende popularitet (og det er ufortjent) har gjort at det har vært lite
slikt i pressen.
Kanadisk post-rock som Godspeed You Black Emperor, A Silver Mount Zion,
Exhaust, Jackie-o Motherfucker, Set Fire To Flames, Vibraorchestral
Orchestra, Hangedup, Destroy Dreamers etc ville ikke hatt den samme
mystiske
og kunstneriske sjarmen med en krystallklar produksjon.
En del av de tingene der er vel egentlig mer industri enn postrock.


Geir Hongrø
Geir Hongro
2003-07-16 03:10:18 UTC
Permalink
| Et siste svar....
Og hvem tror du gidder aa lese 20 kb med gamle sitater?
2.1 Straffelovkommisjonens utredning og betydning for utvalgets arbeid
I henhold til sitt mandat er utvalget organisert som et utvalg under
Straffelovkommisjonen. Som det fremgår av kapittel 1, må utvalgets mandat
anses endret etter vedtakelsen av straffeloven §§ 147a og 147b ved lov 28.
juni 2002 nr. 54. Dette innebærer blant annet at det ikke foreligger et
presserende behov for endringer i någjeldende straffelov uavhengig av den
generelle behandling av Straffelovkommisjonens innstilling. Utvalgets
forslag til nye lovbestemmelser til erstatning av bestemmelsene i kapittel 8
og 9 i straffeloven, er således tilpasset kommisjonens lovforslag. Konkret
betyr dette at utvalgets lovforslag baserer seg på kommisjonens utkast i
Første del, Alminnelige bestemmelser og inngår som kapittel 17 i utkastets
Andre del, De straffbare handlingene.

Kommisjonen har vurdert og tatt stilling til en rekke generelle og
prinsipielle spørsmål i forbindelse med fremleggelsen av forslaget til ny
straffelov. Utvalget har i og for seg ikke sett seg avskåret fra å innta
andre standpunkter enn Straffelovkommisjonen i slike spørsmål, så langt det
er naturlig at de vurderes av utvalget innenfor rammen av mandatet. Utvalget
kan imidlertid i hovedsak slutte seg til Straffelovkommisjonens prinsipielle
vurderinger og legger utvalgets forslag til alminnelige bestemmelser til
grunn.

Med unntak for § 95 er kapittel 8 i gjeldende straffelov ikke behandlet av
kommisjonen ut over en kort omtale. Kommisjonen har vurdert bestemmelsene i
straffeloven kapittel 9 på linje med andre bestemmelser i
kommisjonsutkastet: Det er gitt anvisning på det innhold bestemmelsene etter
kommisjonens mening bør gis, uten at det er utformet forslag til lovtekster.
I samsvar med sitt mandat har utvalget på fritt grunnlag vurdert
bestemmelsene i kapittel 9. Som det fremgår under beskrivelsen av utvalgets
mandat, har utvalget hatt som oppgave å utforme forslag til lovtekst.

2.2 Trusselsituasjonen
Med utgangspunkt i mandatets understrekning av at trusselsituasjonen nå er
annerledes enn tidligere, har utvalget sagt noe om den trusselsituasjon som
forelå fra inngangen til 1950-årene, da straffelovens regler til beskyttelse
av rikets sikkerhet sist ble gjenstand for en omfattende revisjon, og frem
til slutten av 1980-årene.

Dagens trusselbilde er vurdert på grunnlag av analyser i NOU 2000: 24 Et
sårbart samfunn, Stortingsmelding nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet,
vurderinger gjort av Politiets sikkerhetstjeneste og rapport utarbeidet for
utvalget av forskerne John Kristen Skogan og Ståle Ulriksen ved Norsk
Utenrikspolitisk Institutt. Utvalget peker på at til tross for at trusselen
om militært angrep fra andre land er sterkt redusert i forhold til
tidligere, er situasjonen uoversiktlig og i endring. Norge er som medlem av
NATO og FN også engasjert militært i konflikter andre steder i verden, som
deltaker i rent fredsbevarende styrker og i mer offensivt pregede
operasjoner som på Balkan og i Afghanistan. Noen vesentlig øket militær
trussel mot rikets sikkerhet synes ikke dette å innebære, men det kan
medføre at trusler av annen karakter tiltar, ikke minst trusler med utspring
i statlig eller ikke-statlig organisert terrorisme. Norges stilling som
produsent og eksportør av olje og gass, og norsk skipsfart er av betydning i
trusselvurderingen.

Truslene mot rikets sikkerhet og andre grunnleggende nasjonale interesser er
i dag i hovedsak knyttet til terrorisme og fremmed etterretningsvirksomhet.
Ut over dette vurderer utvalget trusselbildet i forhold til politisk
ekstremisme og såkalt flyktningspionasje. Når det gjelder terrorisme, peker
utvalget på at det ikke hittil er gjennomført terrorhandlinger her i landet
eller mot norske interesser i utlandet. Gjennom den tiden utvalget har vært
i arbeid, har terrortrusselen av PST vært ansett som lav og lav til moderat
og - etter at Norge i mai 2003 ble nevnt i en kringkastet oppfordring til
terrorhandlinger som skal skrive seg fra Ayman al-Zawahiri, en av lederne i
al-Qaida - som moderat til lav. Trusselvurderingen gjelder ikke norske
interesser i utlandet.

Etter at fremmede staters etterretningsvirksomhet lå nede på begynnelsen av
1990-tallet, har denne virksomheten tatt seg betraktelig opp i senere år.
Virksomheten tar sikte på å skaffe opplysninger av militær, politisk,
teknologisk og økonomisk karakter som kan være til skade for landets
sikkerhet og andre grunnleggende nasjonale interesser.
Etterretningsvirksomheten drives i atskillig utstrekning av personer med
tilknytning til fremmede lands diplomatiske representasjon. Den fare
virksomheten representerer, må ses i forhold til den utenrikspolitiske
situasjon, til utviklingen i det internasjonale samkvem ellers og til den
tekniske og økonomiske utvikling i sin alminnelighet.

Når det gjelder politisk ekstremisme, peker utvalget på at selv om de
grupperinger det er tale om, er forankret i en type nazistisk eller
rasistisk ideologi, er det i dag vanskelig å oppfatte dem som noen egentlig
sikkerhetstrussel. Utvalget kommenterer også såkalt flyktningspionasje, det
vil si en fremmed stats etterretningsvirksomhet i første rekke rettet mot
statens egne borgere i Norge med sikte på å øve kontroll med eller press mot
dem i ulike sammenhenger.

Utvalget konkluderer med at sammenlignet med trusselsituasjonen fra
inngangen til 1950-årene og frem til 1980-årene, fremstår situasjonen i dag
som mindre dramatisk. Den trussel terrorismen representerer, retter seg ikke
mot nasjonens sikkerhet i samme fundamentale betydning som den militære
trussel som forelå tidligere. Den internasjonale situasjon later til å være
under endring, og trusselbildet er blitt mer uoversiktlig. Teknologiske og
økonomiske interesser er blitt mer utsatt enn tidligere gjennom ulike former
for etterretningsvirksomhet.

2.3 Generelt om grunnlaget for lovendringer
2.3.1 Utgangspunkt
I demokratiske rettsstater blir strafferettslig lovgivning til gjennom
avveininger mellom hensynet til samfunnsvern - statens interesse i å
bekjempe forbrytelser i samfunnets og borgernes interesse - og
rettssikkerhetshensyn i vid forstand - hensyn som tilsier vern av
enkeltindivider og grupper mot urimelige eller vilkårlige inngrep fra
statsmakten. Ved denne avveiningen er det betydelige forskjeller statene
imellom når det gjelder hvor balansepunktet er lagt med hensyn til
straffereaksjonenes tyngde og arten av de metoder mv. som benyttes i
kriminalitetsbekjempelsen.

Norsk strafferett og straffeprosess har i forhold til andre land
tradisjonelt hatt et lavt inngrepsnivå, med milde straffereaksjoner og
tilbakeholdenhet med hensyn til å ta i bruk inngripende
etterforskingsmetoder. Utvalget fremhever at den norske
strafferettstradisjon er et meget verdifullt element i det norske samfunn.
Strafferettstradisjonen gjenspeiler i ikke liten grad et samfunns
sivilisatoriske og humanistiske nivå. Den inngår i det alminnelige
verdigrunnlag et samfunn bygger på og som påvirker holdninger og atferd. En
mild og human strafferettspleie vil i dette perspektiv generelt kunne være
egnet til å dempe kriminalitetsnivået. Hensynet til borgernes trygghet og
tilliten til de sentrale samfunnsinstitusjoner tilsier på den annen side at
straffetrusselen har tilstrekkelig tyngde, og at lovbrudd blir etterforsket
og oppklart. I utgangspunktet er det vanskelig å akseptere at samfunnet skal
måtte resignere i kampen mot den mest ondartede kriminaliteten på grunn av
manglende etterforskingsmetoder. Men det er ikke uten videre gitt at
straffskjerpelser og innføring av mer inngripende metoder fører til en mer
effektiv kriminalitetsbekjempelse.

Utvalget peker på trekk i utviklingen især de siste 25 år knyttet til
rettssikkerhetsverdienes fremmarsj gjennom vedtakelse og inkorporering av
internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter i intern lovgivning og
ikke minst gjennom virksomheten i Den europeiske menneskerettsdomstol i
Strasbourg. Samtidig har det foregått en kriminalitetsutvikling, og især i
løpet av 1990-årene har hensynet til å bekjempe internasjonal, organisert
kriminalitet og terrorisme og ønsket om å hindre ulovlig innvandring, fått
øket tyngde. Dette kommer blant annet til uttrykk i internasjonale
konvensjoner og ved mer effektive ordninger for politisamarbeid. I flere
land, også i Norge, er det innført nye og mer inngripende strafferettslige
tvangsmidler. Angrepet 11. september 2001 har i mange land påvirket
balanseforholdet mellom hensynet til samfunnsvern og individets
rettssikkerhet. Her i landet er blant annet vedtatt nye lovregler om
terrorhandlinger og terrorfinansiering og om båndlegging av midler
tilhørende personer mistenkt for å bistå terrorister. Menneskerettigheter
kan i mindre utstrekning synes å bli trukket frem som grunnlag for kritikk
av en stats opptreden når staten først har karakterisert indre eller ytre
fiender som terrorister.

Et særlig aspekt ved den nåværende situasjon er de mulige konsekvensene for
muslimske miljøer i vestlige land. Situasjonen kan bringe tanken hen på
hvorledes norske kommunister ble oppfattet fra slutten av 1940-årene og
fremover. Den gang var det et betydelig internasjonalt samarbeid om
utveksling av opplysninger, blant annet om tilhørighet til kommunistiske
organisasjoner.

Utvalgets flertall , alle medlemmene med unntak av Gammelgård, fremhever at
det vil være uakseptabelt å utlevere opplysninger som kan medføre at den
person opplysningen gjelder, risikerer dødsstraff. Men det er heller ikke
uproblematisk hvis de opplysningene som utleveres, eksempelvis kan medføre
at personen interneres eller på annen måte risikerer å bli behandlet i strid
med de rettssikkerhetsgarantier vi bekjenner oss til.

Utvalgets mindretall , medlemmet Gammelgård, er uenig i at det kan
oppstilles et absolutt forbud mot utlevering av opplysninger til utlandet
som kan medføre dødsstraff, og mener at man ved vurderingen av hva som er
nødvendig i så måte må anvende forholdsmessighetsprinsippet. Det kan bl.a.
tenkes nødrettsliknende situasjoner hvor det eksempelvis vil være nødvendig
forbeholdsløst å utlevere opplysninger om hvor en ettersøkt terrorist
oppholder seg for å avverge at menneskers liv settes i fare.

2.3.2 Nødvendigheten av straff og etterforskingsmetoder
Ved gjennomgangen av de prinsipper som ligger til grunn for avveiningene,
peker utvalget på at rikets sikkerhet og selvstendighet oppfattes som
grunnleggende forutsetninger for demokratiet og rettsstaten, og at man
derfor tradisjonelt lettere aksepterer bruk av tyngende virkemidler, noe som
ikke minst viser seg i tider med internasjonal uro. På den annen side er det
grunn til å vise besindighet fordi de virkemidler som tas i bruk, støter an
mot nettopp rettsstatlige og demokratiske verdier man ønsker å verne gjennom
lovgivningen på dette området. Det er derfor av vesentlig betydning at
avveiningene skjer i nøkternhet uten at enkeltstående dramatiske
begivenheter gis mulighet til å påvirke vurderingene i større grad enn
nødvendig.

Rettsstatens prinsipielle holdning må være at menneskelig atferd bare kan
strafflegges eller gi grunnlag for straffeprosessuelle tvangsmidler så fremt
og så langt det er nødvendig. I vurderingen av hvilken atferd det må anses
nødvendig å kriminalisere, tar Straffelovkommisjonen utgangspunkt i et
skadefølgeprinsipp: Bruk av straff kan bare forsvares overfor atferd som
medfører skade eller fare for skade på interesser som må vernes av
samfunnet, og som ikke kan vernes på annen måte. Straffebud kan ikke
forsvares ut fra andre formål, så som å gi grunnlag for bruk av
straffeprosessuelle tvangsmidler som telefonkontroll. Enkelte strafferegler
synes først og fremst å ha hatt denne funksjon, for eksempel straffeloven §§
91a og 104a annet ledd.

Anvendelsen av nødvendighetsprinsippet innebærer en endring i forhold til
oppfatninger som tidligere har vært lagt til grunn på området for rikets
sikkerhet, jf. innstillingen fra utvalget til revisjon av straffeloven
kapittel 8 og 9 som revisjonen i 1950 var basert på, der det ble gitt
uttrykk for at man i tvilstilfelle mente det var bedre at loven gikk noe
lenger enn strengt nødvendig enn å risikere at den ikke rakk langt nok.

Konsekvensen av utvalgets oppfatning er at en rekke straffebestemmelser vil
bli foreslått opphevet, i det vesentlige bestemmelser som aldri har vært
brukt. Dette gjelder i første rekke forberedelseshandlinger som er
kriminalisert i lov om forsvarshemmeligheter, men det gjelder også
bestemmelser i straffeloven og den militære straffelov som ikke kan ses å ha
noen nødvendig funksjon i dag.

I en demokratisk rettsstat kan det bare åpnes adgang til å benytte
etterforskingsmetoder som er nødvendige i kriminalitetsbekjempelsen.
Avgjørelsen av hva som er nødvendig må treffes etter en avveining av
hensynet til samfunnsvern og hensynet til rettssikkerhet i vid forstand, der
også hensynet til den norske strafferettslige tradisjon vil være av
betydning. Sentralt i avveiningen er forholdsmessighetsprinsippet: Det må
være samsvar mellom de skadevirkninger den aktuelle kriminalitet kan medføre
og de metoder som tas i bruk for å bekjempe den. Kravet til
forholdsmessighet tilsier som en nødvendig - men ikke tilstrekkelig -
forutsetning at det er dokumentert et behov for metoden: Dette innebærer en
vurdering av kriminalitetens sannsynlige skadevirkninger og av metodens økte
nytteverdi for oppklaring og bekjempelse av kriminaliteten. Jo mer alvorlig
kriminalitet og jo større skadevirkninger det er fare for, jo lavere er det
naturlig å sette kravet til sannsynlighet. Det er forskjell på en
terrorhandling som kan medføre tap av mange menneskeliv og et forsøk på å
skaffe seg opplysninger som nok bør holdes hemmelig av hensyn til rikets
sikkerhet, men hvor skadevirkningene ved kompromittering er relativt
begrenset. Jo mer inngripende metoden er, jo høyere er det rimelig å sette
kravet til sannsynlighet. Men selv for de mest inngripende metodene kan det
ikke være nødvendig at behovet begrunnes i at det allerede er begått
straffbare handlinger der metoden ville vært nødvendig for oppklaring. På
den annen side kan det ikke være tilstrekkelig at det foreligger en
teoretisk mulighet for at slike handlinger kan finne sted. Det må være en
reell mulighet for at slike handlinger kan bli begått, og vurderingen av
dette må bygge på faktiske holdepunkter.

For de mest inngripende metoder må det sannsynliggjøres overfor lovgiveren
at den aktuelle metoden i betydelig grad vil øke muligheten for å avdekke og
oppklare alvorlige straffbare handlinger. Det kan være situasjoner der det
ikke er realistisk mulig å få informasjon på annen måte eller der det nok er
mulig å få opplysninger ved hjelp av eksisterende etterforskingsmetoder, for
eksempel spaning, infiltrasjon og lignende, men hvor dette vil innebære en
betydelig risiko for liv og helse for de tjenestemenn som skal gjennomføre
oppdraget, og/eller vil kreve meget store ressurser.

2.3.3 Legalitetsprinsippet og uskyldsprinsippet
Legalitetsprinsippet stiller krav til størst mulig presisjon ved utforming
av straffebud og bestemmelser om bruk av inngripende etterforskingsmetoder.
Hensynet til legalitetsprinsippet vil måtte avveies mot behovet for
strafflegging. I noen tilfeller må man lempe på kravet til presisjon for i
det hele tatt å kunne ramme uønsket atferd med straff eller fordi en
konkretisering kan gjøre straffebestemmelsen omfangsrik og uoversiktlig.
Utvalget er imidlertid på linje med Straffelovkommisjonens tilbakeholdenhet
når det gjelder innføring av vage begreper som straffbarhetsvilkår. Dette er
relevant ved straffebestemmelser til vern om rikets sikkerhet, som i ikke
liten utstrekning inneholder vage begreper i gjerningsbeskrivelsen. Av
særlig interesse er de spørsmål som oppstår ved bedømmelsen av
forberedelseshandlinger fordi bestemmelsene om rikets sikkerhet, ikke minst
reglene i lov om forsvarshemmeligheter, går svært langt i kriminalisering av
slike handlinger. Omfattende straffelegging av forberedelseshandlinger, jf.
uttrykket «søker å forberede» i lov om forsvarshemmeligheter § 6, innebærer
at oppmerksomheten konsentreres om gjerningsmannens tanker og planer. Det
medfører at faren for uriktige avgjørelser vil kunne øke, noe som også har
en side mot uskyldspresumsjonen. Denne presumsjonen, som er et av
grunnprinsippene i norsk strafferett, er også nedfelt i EMK artikkel 6 nr.
2.

EMK artikkel 7 inneholder både et krav om at straff krever klar hjemmel og
et tilbakevirkningsforbud. Kravet om klar hjemmel innebærer ikke
nødvendigvis hjemmel i formell lov, også strafferettsnormer med annet
grunnlag, jf. common law-systemet, har således vært akseptert. Sentralt er
at straffebestemmelsen må være tilgjengelig og at det må være forutsigbart
hvilken atferd som er gjort straffbar. Men det stilles ikke noe krav om at
straffebestemmelsen må være detaljert eller kasuistisk utformet eller at
hjemmelen må være utvilsom. Det er kanskje noe usikkert om kravet om klar
hjemmel etter EMK art. 7 er sammenfallende med det tilsvarende krav etter
Grunnloven § 96, slik det tradisjonelt er forstått av Høyesterett. Men dette
er under ingen omstendighet avgjørende ved vurderingen av hvilke
strafferegler som skal innføres, og hvordan de bør utformes.

2.3.4 Ytringsfrihet
Utvalget har hatt Ytringsfrihetskommisjonens utredning som et utgangspunkt
og slutter seg til kommisjonens generelle synspunkter. Ytringsfrihet
oppfattes som et grunnleggende rettsstatlig prinsipp og en avgjørende
forutsetning for den politiske frihet og demokratiet i det hele.
Ytringsfrihet har en vesentlig side mot den kontroll av offentlig og privat
maktutøvelse som først og fremst utøves av massemedier. Likevel er det
akseptert at ytringsfriheten må tåle begrensninger ut fra motstående private
og offentlige interesser. Ethvert samfunn vil i hvert fall forby avsløring
av opplysninger som utsetter rettsstaten og demokratiet for fare av
betydning.

Spørsmålene oppstår både i forhold til rikets ytre og indre sikkerhet.
Ytringsfrihetskommisjonen drøfter dem først og fremst i forhold til den
indre sikkerhet. Det er kommisjonens syn at «flertallet må tåle mye fra
revolusjonære grupperinger, separatister og motstandere eller kritikere av
norsk sikkerhetspolitikk».

Forholdet mellom ytringsfrihet og hensynet til rikets sikkerhet er flere
ganger kommet på spissen i tiden etter annen verdenskrig og har vakt
politisk strid, blant annet under forberedelsen av beredskapsloven av 1950.
Også EMK tillater at konvensjonens bestemmelser om ytringsfrihet og
forsamlings- og foreningsfrihet kan fravikes i situasjoner «som truer
nasjonens liv», jf. art. 15.

I løpet av 1970- og begynnelsen av 1980-årene behandlet rettsvesenet tre
saker som aktualiserte viktige spørsmål om ytringsfrihet og rikets sikkerhet
i fredstid: Liste-saken, Rt 1979 side 1492, Gleditsch/Wilkes-saken, Rt 1982
side 436, og Ikkevold-sakene, Rt 1986 side 536, og Rt 1987 side 950. I
sakene var det sentrale spørsmål knyttet til pressens og forskeres mulighet
for straffritt å motta eller samle inn og offentliggjøre opplysninger av
betydning for rikets sikkerhet.

I Listesaken hadde en person, nærmest som ledd i en privat
etterretningsvirksomhet, samlet inn materiale om, herunder utarbeidet lister
over, ansatte i overvåkings-, etterretnings- og sikkerhetstjenesten og
overlatt materialet til to journalister. Journalistene ble dømt for
overtredelse av straffeloven § 91 for å ha mottatt materialet. Deres
anførsel om at det av hensyn til pressens mulighet for å utøve
samfunnskritikk og samfunnskontroll, ikke kunne anses rettsstridig å motta
og gjennomgå slike opplysninger, ble ikke akseptert.

Gleditsch/Wilkes-saken dreide seg om to fredsforskeres innsamling av
opplysninger fra åpne kilder og senere sammenstilling av dem til et
helhetsbilde som utgjorde en hemmelighet. Dette ble publisert, og de to
forskerne ble dømt for overtredelse av straffeloven §§ 90 og 91 - den
såkalte puslespilldoktrinen.

I Ikkevold-saken ble journalistene frifunnet for å ha samlet inn og
offentliggjort opplysninger om et ubåt-lytteanlegg på Andøya fordi
«opplysningene om landstasjonen må anses å ha ligget så åpne at man ikke kan
si at artikkelen åpenbarte noen hemmelighet».

Utvalget gjennomgår avgjørelsene og konkluderer med at pressens og forskeres
kontrolloppgave også bør kunne utøves på området for rikets sikkerhet, der
samfunnets øvrige kontrollmuligheter tradisjonelt har vist seg å være nokså
svake. Dette tilsier et utvidet vern mot strafforfølgning.

Puslespilldoktrinen er etter utvalgets oppfatning diskutabel av flere
grunner. Det er klart at slik virksomhet i sin alminnelighet ikke avviker
nevneverdig fra pressens normale fremgangsmåte ved undersøkelser som tar
sikte på å avdekke kritikkverdige forhold, og som i utgangspunktet er
legitim og ønskelig. Det synes da nødvendig å akseptere at slik innsamling
og analyse kan skje uten risiko for strafforfølgning. Utvalget skjelner
mellom innsamling og mottak av opplysninger som skjer med aktverdig grunn -
eksempelvis som ledd i pressens kontrollfunksjon - og avsløring av slike
opplysninger. Avsløring av hemmeligheter som gjelder grunnleggende nasjonale
interesser, bør etter utvalgets oppfatning normalt ikke kunne skje
straffritt.

Straffeloven kapittel 8 og 9 inneholder også andre bestemmelser som vil
kunne reise problemer i forhold til ytringsfriheten. Dette behandler
utvalget i forbindelse med sin drøftelse av forslagene til nye og opphevelse
av gjeldende lovbestemmelser.

2.4 Utvalgets forslag til nye strafferegler om rikets sikkerhet og andre
grunnleggende nasjonale interesser
2.4.1 Hvilke interesser skal vernes
Etter overskriften i straffeloven kapittel 8 er det statens selvstendighet
og sikkerhet som vernes. Etter kapittel 9 er det statsforfatningen og
statsoverhodet. Grovt sagt kan kapitlene sies å verne henholdsvis rikets
ytre og indre sikkerhet. Noe skarpt skille dreier det seg imidlertid ikke
om. Utvalget foreslår at kapitlene slås sammen til et nytt kapittel 17 som
inngår i Straffelovkommisjonens forslag.

Bare grunnleggende nasjonale interesser bør omfattes av straffelovens
bestemmelser til vern om rikets sikkerhet i vid forstand. Dette innebærer at
en del av de interesser som i dag er vernet av kapittel 8 og 9, foreslås
opphevet. Det samme gjelder straffebud som i hovedsak er overflødige ved
siden av øvrige straffebud i kapitlene.

Ved siden av de tradisjonelle sikkerhetsinteresser har utvalget vurdert å
utvide de nasjonale interesser som bør vernes innenfor rammen av
lovgivningen om rikets sikkerhet. Mens hovedsiktemålet for straffeloven
kapittel 8 og 9 er krig, okkupasjon, tradisjonell spionasje og angrep på de
sentrale statsmaktene, er truslene i dag i første rekke knyttet til
terrorangrep mot vesentlige funksjoner i samfunnets infrastruktur.

Disse er i hovedsak vernet gjennom bestemmelser i straffeloven kapittel 14
om allmennfarlige forbrytelser som i 2002 ble tilføyd terrorbestemmelsene i
§§ 147a og 147b. Straffeloven § 147a rammer også terrorhandlinger rettet mot
andre land og mot mellomstatlige organisasjoner, og det er ikke utelukket at
den nettopp i slike relasjoner vil kunne få sin fremste betydning. Av disse
grunner er terrorbestemmelsen etter utvalgets oppfatning korrekt plassert i
kapitlet om allmennfarlige forbrytelser.

Begrepet rikets sikkerhet inngår i straffeloven § 90 som retter seg mot
rettsstridig åpenbaring av noe som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets
sikkerhet, jf. også § 91 og bestemmelser i lov om forsvarshemmeligheter som
strafflegger forskjellige typer forberedelseshandlinger. Tidligere gjaldt §
90 rikets sikkerhet «ligeoverfor anden Stat», men dette ble endret i 1999.
Etter lovendringen rammes også avsløring av hemmelige opplysninger til andre
enn stater, eksempelvis til terrorgrupper, som kan sette sikkerheten i fare.

Mens rikets sikkerhet overfor en annen stat etter hvert hadde fått en nokså
presis avgrensning, er det etter lovendringen mer uklart hvilke interesser
som omfattes. Under enhver omstendighet finner utvalget at vernet mot
innhenting og avsløring av hemmelige opplysninger ikke bør begrenses til
interesser som gjelder rikets sikkerhet i tradisjonell forstand, men at også
grunnleggende nasjonale interesser ellers bør omfattes. Ved siden av
forholdet til andre stater, herunder forhandlingsposisjoner, er det
nærliggende å fremheve de interesser som er knyttet til infrastrukturen,
energi-, mat- og vannforsyning, samferdsel og telekommunikasjon,
helseberedskap, bank- og pengevesen og andre samfunnsøkonomiske forhold, jf.
også oppramsingen i straffeloven § 147a første ledd bokstav a.

Avveiningen mellom hensynet til de nasjonale interesser som skal vernes av
bestemmelsene og ytringsfriheten, må etter utvalgets oppfatning føre til at
innsamling og mottak av hemmelige opplysninger som skjer med aktverdig
grunn - eksempelvis som ledd i pressens kontrollfunksjon eller som ledd i et
vitenskapelig arbeid - ikke strafflegges som forbudt
etterretningsvirksomhet. De sikkerhetsproblemer som kan oppstå ved at
pressen på denne måten straffritt kan få hånd om hemmelige opplysninger, er
etter utvalgets oppfatning ikke sterke nok til å begrunne en annen regel.
Noe skille mellom interesser som angår rikets sikkerhet i tradisjonell
forstand og andre grunnleggende nasjonale interesser kan vanskelig gjøres.
Avsløring av hemmelige opplysninger vil derimot normalt være straffbart,
også når det skjer ved grov uaktsomhet. Heller ikke hemmeligheter som er
skaffet til veie gjennom bearbeiding av opplysninger fra åpne kilder bør
straffritt kunne avsløres uavhengig av skadevirkningene, med mindre særlige
omstendigheter fører til at straffebudet ikke bør anvendes, jf.
Straffelovkommisjonens forslag i § 3-7.

På grunn av utvidelsen av de grunnleggende nasjonale interesser som vernes
gjennom utvalgets forslag, innebærer dette i og for seg en viss innsnevring
av pressens muligheter til å avsløre hemmelige opplysninger. Utvalget har
antatt at denne innskrenkningen i realiteten ikke betyr så mye i forhold til
den selvjustis pressen i dag må antas å praktisere.

Utvalget presiserer at lovforslaget bare gjelder avsløring av hemmelige
opplysninger til skade for grunnleggende nasjonale interesser. At
opplysningen er formelt gradert, vil være et moment i vurderingen av
skadevirkningene, men er i seg selv ikke tilstrekkelig til å oppfylle
vilkåret.

Utvalget har sett det som en nasjonal sikkerhetsinteresse å hindre fremmede
staters eller terrororganisasjoners etterretningsvirksomhet på norsk område
for så vidt gjelder verving, jf. straffeloven § 133, virksomhet mot personer
i innvandrermiljøer for å legge press på dem for ulike formål - såkalt
flyktningspionasje, jf. i dag straffeloven § 91a, og andre lands
sikkerhetsinteresser, jf. lov om forsvarshemmeligheter § 4. De to sistnevnte
bestemmelsene omfatter etter ordlyden også etterretningsvirksomhet til skade
for Norges interesser i sin alminnelighet. Denne del av bestemmelsene
videreføres bare for så vidt gjelder hemmelige opplysninger av betyding for
grunnleggende nasjonale interesser.

2.4.2 Forholdet til andre stater og internasjonale organisasjoner
Også andre staters interesser omfattes av enkelte av bestemmelsene i
straffeloven kapittel 8. Straffeloven § 96 verner fremmede statsoverhoder
ved å gi straffeloven § 99 om angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet
og §§ 100 til 103 om majestetsforbrytelser, tilsvarende anvendelse. Etter
straffeloven § 95 vernes fremmede staters representanter mot vold og
fornærmelser, representasjonsbygningene mot ødeleggelser, og flagg eller
riksvåpen mot forhånelse. At disse bestemmelsene er tatt inn i kapitlet om
statens selvstendighet og sikkerhet, springer formodentlig ut av det syn at
slike krenkelser har en side mot norske sikkerhetsinteresser. Utvalget har i
likhet med Straffelovkommisjonen ikke kunnet se at det i dag er
tilstrekkelig grunn til å beskytte slike interesser innenfor rammen av de
grunnleggende nasjonale interessene kapitlet ellers omfatter. Dels er
bestemmelsene foreslått opphevet, dels flyttet til andre kapitler i
straffeloven.

Andre bestemmelser verner fremmede staters interesser som en naturlig følge
av at norske interesser er vernet. Det gjelder vernet for allierte stater i
straffeloven §§ 84, 86 første ledd tredje punktum, 87 annet ledd og 88. Mens
§ 84 beskytter «nogen med Norge under en udbrudt Krig forbunden Stat»,
beskytter de øvrige bestemmelsene «stat som er i forbund med Norge eller i
krig mot en felles fiende». Med «stat som er i forbund med Norge» menes stat
som Norge har en formell forsvarsallianse med. Alliansepartnerne i NATO
omfattes således, mens Norge ikke er i «forbund» med samtlige
medlemsnasjoner i FN. Etter utvalgets oppfatning bør bestemmelser som verner
den norske stats selvstendighet og sikkerhet bare gis anvendelse for
allierte stater for så vidt gjelder lovbrudd som innebærer at norske
interesser blir temmelig direkte berørt. Et slikt syn antas også å ligge til
grunn for den begrensning som i dag følger av straffeloven.

Utvalget mener at vernet om allierte i straffeloven § 86 første ledd tredje
punktum, jf. første punktum, må forstås slik at vernet bare gjelder i krig
der Norge deltar - eller med slik krig for øye. Utvalget er også av den
oppfatning at straffebud som skal beskytte norske interesser i krig, ikke
bør gis anvendelse til vern om andre stater i kriger og væpnede konflikter
rundt omkring i verden der Norge ikke deltar, selv om vedkommende stat har
en formell forsvarsallianse med Norge. Flere av våre allierte innenfor NATO
har gjennom årene vært engasjert i militære konflikter av ulik karakter der
Norge ikke har deltatt og som åpenbart vil måtte oppfattes som krig i
forhold til § 86, jf. senest krigen i Irak.

Utvalget har vært i en viss tvil om det er nødvendig å videreføre vernet av
allierte stater i kriger der Norge deltar, fordi handlinger som er bistand
til fienden eller rammer allierte, normalt også krenker norske interesser.
Utvalget har imidlertid antatt at situasjoner som bare rammer allierte
interesser, trolig kan oppstå og foreslår vernet i § 86 videreført. På samme
måte som når det gjelder allierte, er utvalget under en viss tvil kommet til
at vernet for stater som er i faktisk kampfellesskap med Norge, jf.
straffeloven § 86 første ledd tredje punktum, bør videreføres. Utvalget har
trukket frem utviklingen i internasjonale konflikter, blant annet i
forbindelse med fredsoperasjoner, og i utvalgets forslag til § 17-9 som
verner norske interesser «i krig, under væpnet konflikt eller okkupasjon»,
er begrepet væpnet konflikt forutsatt å kunne fange opp tilfeller av militær
maktbruk som ikke eller ikke uten videre kan bedømmes som krig i
folkerettslig forstand. Utvalget finner det naturlig at i den utstrekning
norske interesser vernes i forbindelse med militære operasjoner i utlandet,
må det samme gjelde land som deltar sammen med Norge i operasjonene,
uavhengig av om landet er medlem av NATO.

Etter straffeloven § 84 er også allierte stater vernet mot å bli påført krig
eller fiendtligheter. Utvalget har ikke sett noe nevneverdig behov for
regelen, og foreslår den ikke videreført. Andre lands sikerhetsinteresser
foreslås imidlertid vernet mot spionasje fra fremmed makt på norsk område,
jf. i dag lov om forsvarshemmeligheter § 4.

Utvalget har vurdert om det bør oppstilles et strafferettslig vern for
formelt opprettede forsvarsallianser som Norge deltar i - i første rekke med
sikte på vern mot etterretningsvirksomhet - men har ikke funnet
tilstrekkelig grunn til det. Det er vanskelig å tenke seg situasjoner der
utelukkende organisasjonen som sådan og ikke de enkelte medlemmene vil bli
rammet.

Internasjonale organisasjoner vil etter straffeloven § 147a første ledd
bokstav c være beskyttet mot terrorhandlinger. Ut over dette vil et
eventuelt vern av slike organisasjoner som sådanne reise særlige spørsmål
som etter utvalgets oppfatning ikke naturlig bør finne sin løsning innenfor
rammen av forslaget til nytt kapittel 17 i straffeloven, jf. ellers lov 7.
juni 1968 nr. 4 om gjennomføring av bindende vedtak av De forente nasjoners
sikkerhetsråd.

2.4.3 Forsøk og forberedelseshandlinger
En rekke av bestemmelsene i straffeloven kapittel 8 og 9 likestiller forsøk
og fullbyrdet forbrytelse - såkalt fremskutt fullbyrdelse. Fremskutt
fullbyrdelse innebærer ikke en utvidelse av området for det straffbare ved
at også forsøk på slike forsøkshandlinger som er beskrevet i straffebudet,
er straffbart.

Straffelovkommisjonen har, for å gjøre det strafferettslige vern effektivt,
foreslått å videreføre regelen i straffeloven § 98 om likestilling av forsøk
og fullbyrdet forbrytelse. Utvalget har ikke kunnet se at likestillingen
fremmer effektiviteten av vernet og har antatt at man i stedet her, som ved
en del andre av de aktuelle bestemmelsene i kapittel 8 og 9, bør rette
straffetrusselen allerede mot det å volde fare for de verdier som skal
vernes - altså gjøre straffebudene til faredelikter. Også forsøk på å volde
fare vil da rammes. Faredeliktene rammer i sin alminnelighet all aktivitet
som innebærer en fare for den vernede interessen. Dette aktualiserer
rettssikkerhetsmessige innvendinger som tilsier en viss tilbakeholdenhet med
hensyn til å strafflegge farefremkalling. I forhold til de grunnleggende
verdiene straffetruslene her skal beskytte, har utvalget ikke funnet
innvendingene tilstrekkelig tungtveiende.

Andre bestemmelser så vel i straffeloven som i lov om forsvarshemmeligheter,
kan sies å rette seg mot forberedelseshandlinger til andre lovbrudd.
Utvalget har i tråd med Straffelovkommisjonens syn lagt til grunn at
forberedelseshandlinger bare bør strafflegges så langt det er nødvendig
fordi virksomheten, om den bringes videre, lett vil medføre ubotelig skade,
eventuelt føre til at straffetrusselen blir uaktuell. Utvalget er enig med
kommisjonen i at forberedelsesansvaret bør begrenses til avtaler om å begå
nærmere bestemte forbrytelser. Utvalget foreslår således - med visse
justeringer - å videreføre bestemmelsen i straffeloven § 94, jf. § 104.
Strafflegging av avtaler om å begå handlinger som volder fare for rikets
sikkerhet, utvider området for det straffbare, men forskjellen fra
någjeldende regler som forbyr avtaler om å søke å bevirke eller medvirke til
følgen, er i realiteten ikke dramatisk og vil neppe bli oppfattet som et
urimelig inngrep i handlefriheten.

Utvalget vil ikke videreføre strafferegelen i § 6 i lov om
forsvarshemmeligheter som retter seg mot den som «ved avtale eller paa anden
maate søker at forberede en efter straffeloven §§ 90 eller 91 eller efter
denne lovs §§ 1, 2, 3 eller 4 straffbar handling». Et så vagt og
vidtrekkende forbud mot enhver forberedelseshandling er uakseptabelt av
rettssikkerhetsmessige grunner. Utvalget foreslår lov om
forsvarshemmeligheter opphevet, men § 1 foreslås videreført i
sikkerhetsloven av 20. mars 1998, og § 4 omfattes av utvalgets forslag til §
17-11 annet ledd nr. 2 for så vidt gjelder spionasje mot andre lands
sikkerhetsinteresser. Avtaler om å avsløre hemmeligheter av betydning for
rikets sikkerhet, jf. straffeloven § 90, rammes i dag av § 94 og vil etter
utvalgets forslag fortsatt være straffbart. Noe sterkt behov for en
straffetrussel mot avtaler om å samle inn hemmelige opplysninger kan ikke
ses å foreligge. Det er vanskelig å tenke seg at det inngås slik avtale uten
at avtalen samtidig tar sikte på å avsløre opplysningene.

2.4.4 Subjektive krav. Hensikt
Straffeloven kapittel 8 og 9 inneholder flere bestemmelser som angir hensikt
som straffbarhetsvilkår. Det gjelder § 86 som setter straff for
forræderihandlinger som begås i krigstid eller «med krigstid for øye» og §
94 annet ledd nr. 2 og 3, jf. § 104, som strafflegger visse
forberedelseshandlinger. Straffelovkommisjonen har i det store og hele gått
inn for å fjerne hensikt som straffbarhetsvilkår, men ved
forberedelseshandlinger som ikke er straffverdige når de ikke foretas i slik
hensikt straffebudet krever, mener kommisjonen at kravet bør beholdes.
Utvalget er av den oppfatning at så lenge det utelukkende er
gjerningspersonens hensikt som kan gjøre handlingen straffverdig, bør
handlingen i utgangspunktet ikke kriminaliseres. Hensiktskravet i de
aktuelle bestemmelsene foreslås ikke videreført.

2.4.5 Strafferammer
Utvalget har lagt til grunn det generelle strafferammesystemet som
Straffelovkommisjonen har lagt opp til, blant annet slik at det i større
grad enn etter gjeldende rett foreslås inndeling i vanlig og grov
overtredelse innenfor samme overtredelsestype. Ved fastsettelsen av
strafferammer i de enkelte straffebestemmelsene har utvalget tatt
utgangspunkt i gjeldende rammer, som langt på vei foreslås videreført.

Dagens straffemaksimum på fengsel i 21 år erstattet livstidsstraffen da
denne ble opphevet i 1981 og var ikke ment å innebære noen endring i det
straffenivået som fulgte av praktiseringen av livstidsstraffen gjennom
reglene om løslatelse på prøve. Utvalget foreslår å videreføre dagens
maksimumsstraff og går således ikke inn for å overføre livstidsstraffen fra
militær straffelov til nytt kapittel 17 i straffeloven. Utvalget går også i
mot forslaget fra Justisdepartementet om å heve lengstestraffen til 30 år
både i konkurrenstilfeller og i enkelte straffebud. Tanken om en rettferdig
gjengjeldelse kan i vår humane rettstradisjon ikke begrunne
straffskjerpelser som åpent erkjennes å være uten preventive virkninger.
Skadevirkninger ved straff må også tas i betraktning. Å heve strafferammer
ut fra departementets begrunnelse for forslaget er etter utvalgets
oppfatning et brudd med norsk rettstradisjon som det ikke kan slutte seg
til.

Utvalget deler Straffelovkommisjonens generelle skepsis til bruk av
minstestraffer, og foreslår ikke dette i noen av bestemmelsene i utkastet
til nytt kapittel 17 i straffeloven.

Utvalget foreslår én straffskjerpelse, nemlig i utkastet § 17-15 om grovt
uaktsom avsløring av statshemmelighet. Her foreslås en strafferamme på 2 år.
Bestemmelsen viderefører straffeloven § 90 annet ledd - som riktignok rammer
simpel uaktsomhet - der strafferammen er bøter. Begrunnelsen for
straffskjerpelsen er dels at strafferammen synes noe lav med sikte på at
bestemmelsen skal fange opp også grovt uaktsom grov overtredelse. Dessuten
innebærer utvalgets forslag om utvidet adgang til å drive
etterretningsvirksomhet med aktverdig formål et økt behov for vern mot
avsløring av statshemmelighet.

Utvalget foreslår å senke strafferammen i tre bestemmelser. I utkastet §
17-16 om avtale om krenkelse av Norges selvstendighet og forfatning, freden
og andre grunnleggende nasjonale interesser foreslår utvalget en
strafferamme på fengsel inntil 6 år. Bestemmelsen viderefører i det
vesentlige straffeloven §§ 94 og 104. For de alternativene som videreføres
er strafferammen etter gjeldende rett fengsel inntil 10 år. Utvalgets
forslag harmonerer med Straffelovkommisjonens forslag til ny § 18-6 om
forberedelse til høyforræderi, angrep mot de høyeste statsorganenes
virksomhet eller inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner. I
utkastet til § 17-17 om privat militær virksomhet foreslår utvalget en
strafferamme på 3 år. Bestemmelsen viderefører straffeloven § 104a første
ledd der strafferammen er 6 år dersom det foreligger særlig skjerpende
omstendigheter. Utvalget antar at så streng straff neppe vil være aktuelt
selv ved slike omstendigheter, og at dagens strafferamme således ikke utgjør
en realistisk kompetanseskranke for domstolene. Av samme grunn foreslår
utvalget fengsel inntil 1 år som strafferamme i § 17-11 annet ledd. For så
vidt gjelder flyktningspionasje viderefører annet ledd nr. 1 straffeloven §
91a der strafferammen er fengsel inntil 2 år.

2.5 Ny straffelov kapittel 17. Vern av Norges selvstendighet og forfatning,
freden og andre grunnleggende nasjonale interesser
Utvalget har ikke funnet grunn til å opprettholde inndelingen av
straffebestemmelsene om rikets sikkerhet og andre grunnleggende nasjonale
interesser i to kapitler, og foreslår at de nye straffebestemmelsene inngår
i Straffelovkommisjonens kapittelinndeling som nytt kapittel 17 med
overskriften: Vern av Norges selvstendighet og forfatning, freden og andre
grunnleggende nasjonale interesser. Kapitlet omfatter ni typer av
krenkelser:

1.. Krenkelse av Norges selvstendighet og fred
2.. Krenkelse av Norges statsforfatning
3.. Angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet
4.. Inngrep overfor andre samfunnsinstitusjoner
5.. Landssvik
6.. Ulovlig etterretningsvirksomhet
7.. Avsløring av statshemmelighet
8.. Avtale om krenkelse av Norges selvstendighet og forfatning, freden og
andre grunnleggende nasjonale interesser
9.. Privat militær virksomhet
Krenkelsene i nr. 1 til 7 er inndelt i vanlig og grov krenkelse
overensstemmende med Straffelovkommisjonens forslag. Bortsett fra avsløring
av statshemmelighet, som rammes også ved grov uaktsomhet, er bare
forsettlige overtredelser straffbare.

Bestemmelsene i militær straffelov §§ 80 til 86 og §§ 90 til 94 videreføres
innenfor rammen av utvalgets forslag til nye straffebestemmelser i kapittel
17 eller oppheves. I lov om forsvarshemmeligheter videreføres bare deler av
§ 4 i kapittel 17, jf. § 17-11.

§§ 17-1 og 17-2. Krenkelse og grov krenkelse av Norges selvstendighet og
fred

Forslagene er i hovedsak en videreføring av straffeloven §§ 83 og 84.

Bestemmelsen i § 83, men ikke § 84, inneholder en regel om såkalt fremskutt
fullbyrdelse, det vil si at forsøk likestilles med fullbyrdet overtredelse.
De straffbare handlingene er i utkastet gjort til faredelikter. Det kreves
mer enn abstrakt farefremkallelse. Faren for landets selvstendighet og fred
må være konkret og nærliggende. Ved at bestemmelsen gjøres til faredelikt
rammes også trusler om fredskrenkelser. Etter straffeloven § 84 vernes
allierte stater mot fredskrenkelser. Denne delen av straffebudet videreføres
ikke. Forslaget retter seg også mot begrensninger i selvbestemmelsesretten
som i dag i første rekke rammes av bestemmelsene i § 98 om
forfatningskrenkelse eller § 99 om angrep på de høyeste statsorganenes
virksomhet, jf. utkastet §§ 17-3 til 17-6.

I motsetning til straffeloven §§ 83 og 84 som inneholder en uttrykkelig
rettsstridsreservasjon, men ikke nærmere angir overtredelsesmåter, kan
forslaget i § 17-1 overtres ved «bruk av makt, trusler eller på annen måte».
På grunn av Straffelovkommisjonens forslag om å innta en alminnelig
bestemmelse om innskrenkende tolking i § 3-7, er det ikke behov for
generelle reservasjoner som rettsstridig, ulovlig eller utilbørlig i
lovtekstene. Utvalget har sett det som en fordel at karakteren av de
rettsstridige virkemidlene forsøkes eksemplifisert i lovteksten på en måte
som fremhever at det må være tale om atferd som er egnet til å volde
nærliggende fare for de interesser bestemmelsen beskytter.

Bestemmelsen i § 17-2 regner opp forhold som det især skal legges vekt på
ved avgjørelsen av om krenkelsen er grov.

Strafferammen for vanlig krenkelse er fengsel inntil 10 år, for grov
krenkelse inntil 21 år.

§§ 17-3 og 17-4. Krenkelse og grov krenkelse av Norges statsforfatning

Bestemmelsene viderefører straffeloven § 98. De er gjort til faredelikter,
jf. § 17-1. Ved avgjørelsen av om krenkelsen er grov skal det legges vekt på
de samme momenter som etter § 17-2. Strafferammene er de samme som etter §§
17-1 og 17-2.

§§ 17-5 og 17-6. Angrep og grovt angrep på de høyeste statsorganenes
virksomhet

Forslaget er i hovedsak en videreføring av straffeloven § 99. Bestemmelsene
er gjort til faredelikter, jf. §§ 17-1 og 17-3. Ved avgjørelsen av om
krenkelsen er grov skal det legges vekt på de samme momenter som etter §
17-2. Strafferammene er de samme som i §§ 17-1 og 17-2.

§§ 17-7 og 17-8. Inngrep og grovt inngrep overfor andre
samfunnsinstitusjoner

Forslagets utgangspunkt er straffeloven § 99a. Også disse bestemmelsene er
faredelikter, jf. §§ 17-1, 17-3 og 17-5. Straffeloven § 99a er begrenset til
å gjelde inngrep «med bruk av våpenmakt eller under utnyttelse av frykt for
inngripen fra fremmed makt». Utvalget har antatt at det ikke er grunn til å
opprettholde disse begrensningene og foreslår at de rettsstridige midlene
angis på samme måte som i §§ 17-1, 17-3 og 17-5. Det må imidlertid dreie seg
om organiserte inngrep i virksomheten. I motsetning til etter § 99a der det
å sette betydelige samfunnsinteresser i fare er et selvstendig
handlingsalternativ, foreslår utvalget at dette skal være et tilleggsvilkår
for straffansvar.

De viktige samfunnsinstitusjoner som vernes av bestemmelsen, er
eksemplifisert til offentlig myndighet, politiske partier og media.
Angivelsen av institusjonene er vid og på linje med någjeldende bestemmelse,
men kretsen av vernede institusjoner begrenses ved kravet om at inngrep i
virksomheten må volde fare for betydelige samfunnsinteresser. Det særskilte
vernet for offentlige tjenestemenn i § 99a er ikke videreført.

Ved grov overtredelse skal det især legges vekt på de forhold som er nevnt i
§ 17-2.

Strafferammen er fengsel inntil 5 år, for grov overtredelse inntil 15 år.

§§ 17-9 og 17-10. Landssvik og grovt landssvik

Bestemmelsene rammer landssvik i krig, under væpnet konflikt eller
okkupasjon og viderefører bestemmelsen i straffeloven § 86, i det vesentlige
med samme innhold som i dag, men vesentlig mer kortfattet. Utvalget kan ikke
se at sterke grunner taler for å beholde den kasuistiske oppregningen.
Hensynet til forutberegnelighet tilsier en så høy presisjonsgrad som mulig
ved utformingen av straffereglene. Imidlertid er de forræderihandlinger
straffebudet omfatter, så mangfoldige og mangeartede, at det er vanskelig å
oppnå noen vesentlig øket forutberegnlighet ved eksemplifisering, som under
enhver omstendighet vil måtte få et noe tilfeldig preg i forhold til de
mange slags forræderihandlinger som inngår i sekkebestemmelsen i § 86 nr.
10.

At alternativet okkupasjon er tatt med, innebærer i hovedsak en videreføring
av straffeloven §§ 86b og 97 som rammer ulike former for bistand mv. til
okkupasjonsmakten ved okkupasjon utenfor krigstid.

Begrepet krig i straffeloven § 86 antas i hovedsak å samsvare med
krigsbegrepet i folkeretten. Folkerettens krigsbegrep er imidlertid ikke
klart og reiser avgrensningsspørsmål. I den humanitære folkerett, nedfelt i
Genève-konvensjonene av 12. august 1949 med tilleggsprotokoller av 10. juni
1977, brukes ikke begrepet krig, men væpnet konflikt som terskel for
anvendelsen av reglene. Væpnet konflikt omfatter også kamphandlinger som
ikke er krig i folkerettslig forstand, fordi de er for begrensede eller
fordi partene ikke aksepterer at det foreligger krigstilstand mellom dem
eller fordi det dreier seg om konflikter som ikke er av internasjonal
karakter, f.eks. frigjøringskamper. Begrepet væpnet konflikt synes for øvrig
å være i tråd med internasjonal språkbruk i mange tilfeller der det
internasjonale samfunn eller deler av dette står bak bruk av militær makt i
fredsopprettende eller fredsbevarende øyemed.

Begrepet væpnet konflikt er brukt for å gjøre det klart at militær maktbruk
som ikke eller ikke uten videre kan oppfattes som krig i folkerettslig
forstand, omfattes av bestemmelsen. Væpnet konflikt omfatter således også
slike konflikter med andre enn stater som deltakere. For eksempel omfattes
situasjoner med militær maktbruk som iverksettes etter vedtak av
internasjonale organisasjoner som FN eller NATO. Også væpnede konflikter med
paramilitære styrker eller organiserte terrorbevegelser er omfattet. Ved
avgjørelsen av om væpnet konflikt foreligger vil det ellers være naturlig å
se hen til hvorledes begrepet brukes i folkeretten.

I någjeldende straffelov § 8 er begrepet krigstid, som brukes i § 86,
definert til også å omfatte «naar den væbnede Magt eller noen del av samme
er besluttet satt paa Krigsfod». Utvalget har ikke funnet grunn til å
videreføre definisjonen i straffeloven § 8. Etter utvalgets forslag kommer
bestemmelsen om landssvik til anvendelse ikke bare ved krig, væpnet konflikt
og okkupasjon, men også ved overhengende fare for dette. Med overhengende
fare forstås at det må foreligge en mer akutt trussel enn at faren er
konkret og nærliggende.

Forslaget viderefører ikke straffansvaret for landssvik «med krigstid for
øye».

Landssvik kan begås ved å yte fienden eller okkupasjonsmakten bistand mot
Norge eller ved å svekke norsk forsvarsevne. I det alt vesentlige omfattes
de handlinger som i dag er nevnt i straffeloven § 86 nr. 1 til 10.

Forhold som er straffbare etter § 86, omfattes også av flere av
krigsartiklene i kapittel 8 i militær straffelov tredje del. Av disse
bestemmelsene videreføres det sentrale innhold i §§ 80 og 82 til 84 i § 17-9
og 17-10.

I kommentarene til § 17-9 har utvalget også knyttet bemerkninger til en del
av de forhold som er beskrevet i straffeloven § 86 nr. 1 til 9. Det gjelder
nr. 4, 5, 7, 8 og 9.

Forslaget viderefører vernet av stater som er våre allierte etter en formell
forsvarsallianse, og stater som deltar sammen med Norge i faktisk
kampfellesskap. Det er en forutsetning for vernet av allierte stater at det
dreier seg om krig eller væpnet konflikt der Norge deltar eller at det er
overhengende fare for dette.

I § 86 tredje ledd begrenses straffebudets anvendelsesområde for handlinger
begått av nordmenn bosatt i utlandet som de etter bostedslandets lover er
pliktige til. Denne spesielle bestemmelsen videreføres ikke.

Ved avgjørelsen av om landssviket er grovt, skal det etter § 17-10 legges
vekt på momentene som er nevnt i § 17-2 nr. 1, 3 og 4. Utover disse vil det
blant annet ha betydning om handlingen er begått i forbindelse med aktive
stridsoperasjoner eller ved misbruk av særlig tillit som er tillagt en
stilling av betydning for landets forsvar.

Strafferammene er inntil 10 års fengsel for vanlig overtredelse og inntil 21
år for grov overtredelse.

§§ 17-11 og 17-12. Ulovlig og grov ulovlig etterretningsvirksomhet

Utvalgets forslag viderefører straffeloven § 91, men inneholder noen
materielle endringer i forhold til denne bestemmelsen. For det første er det
etter forslaget et vilkår for straff at innsamling eller mottak av hemmelige
opplysninger, som ikke gjøres til fordel for fremmed stat, skjer uten
aktverdig grunn. For det andre utvides området for de vernede interesser til
å omfatte ikke bare det som inngår i begrepet rikets sikkerhet i
tradisjonell forstand, men også andre grunnleggende nasjonale interesser.

Vilkåret om at virksomheten er skjedd uten aktverdig grunn åpner i første
rekke for at mediene og andre med tilsvarende legitime oppgaver -
eksempelvis forskere - i vesentlig større grad enn i dag har mulighet til
straffritt å drive samfunnskontroll på området for rikets sikkerhet.
Igangsetting av undersøkelser om hemmelige forhold krever at det foreligger
holdepunkter for at det pågår virksomhet som det vil være aktverdig å
undersøke. Pressen kan ikke ha frikort til å drive etterretningsvirksomhet
mot grunnleggende nasjonale interesser i håp om å finne noe å sette fingeren
på. Men det vil være av vesentlig betydning om undersøkelsene skjer fra åpne
kilder eller ikke.

I forhold til straffeloven § 91 innebærer utvalgets forslag en utvidelse av
området for vernet. Etter forslaget beskyttes hemmelige opplysninger av
betydning for grunnleggende nasjonale interesser som gjelder forsvars- og
beredskapsmessige forhold, de øverste statsorganenes virksomhet og
sikkerhet, sikkerhetsopplegg for fremmede staters representasjon og ved
større internasjonale arrangementer, og samfunnets infrastruktur så som
mat-, vann- og energiforsyning, samferdsel og telekommunikasjon,
helseberedskap og bank- og pengevesen. Interesser som primært er av
privatøkonomisk karakter, vernes ikke selv om de kan ha stor nasjonal
interesse, eksempelvis fordi vedkommende bedrift er av vesentlig nasjonal
betydning.

Etter ordlyden i straffeloven § 91a rammes innsamling til fordel for fremmed
stat av politiske og personlige opplysninger som, hvis de avsløres til
staten, kan skade «Norges interesser». For så vidt gjelder forsettlige
overtredelser videreføres bestemmelsen i § 17-11 første ledd så langt
etterretningene gjelder grunnleggende nasjonale interesser. Tilsvarende
gjelder lov om forsvarshemmeligheter § 4.

Det er bare hemmelige opplysninger hvis avsløring vil skade grunnleggende
nasjonale interesser som er vernet. For det første må altså opplysningen
rent faktisk være hemmelig. Hva som nærmere ligger i dette, er utviklet i
rettspraksis i tilknytning til begrepet hemmelighet i straffeloven §§ 90 og
91. Ikkevold-avgjørelsene, jf. Rt 1986 side 536 og 1987 side 950, kan synes
å høyne terskelen for hva som skal oppfattes som en hemmelighet.
Formodentlig vil synet på dette i noen utstrekning bære preg av en utvikling
med større generell åpenhet om spørsmål av betydning for rikets sikkerhet.
Denne utviklingen vil imidlertid kunne påvirkes av trusselsituasjonen. Hvem
som står for etterretningsvirksomheten, kan ikke trekkes inn i
hemmelighetsvurderingen etter § 17-11, men har betydning for spørsmålet om
det foreligger aktverdig grunn.

Etter gjeldende rett er det bare opplysninger som vil skade de vernede
interessene, som «bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet». Dette
vilkåret videreføres i utvalgets forslag. Det må kreves
sannsynlighetsovervekt for at avsløring vil medføre slik skade. Spørsmålene
om det faktisk foreligger en hemmelig opplysning og om avsløring vil skade
grunnleggende nasjonale interesser, kan ikke alltid vurderes uavhengig av
hverandre.

Bestemmelsen i § 17-11 annet ledd beskytter den nasjonale interesse i å
motarbeide fremmed etterretningsvirksomhet på norsk område og viderefører
for så vidt gjelder forsettlige overtredelser reglene i lov om
forsvarshemmeligheter § 4 så langt denne bestemmelsen beskytter andre lands
sikkerhetsinteresser og straffeloven § 91a når det gjelder
flyktningspionasje. Den rammer etterretningsvirksomhet til fordel for
fremmed stat eller terrororganisasjon som er rettet mot innhenting av
opplysninger til skade for private personer - i første rekke er det tenkt på
flyktningspionasje - andre lands sikkerhetsinteresser eller verving til
militær virksomhet for fremmed stat, jf. straffeloven § 133, eller til en
hvilken som helst virksomhet for terrororganisasjon.

Bestemmelsen i § 17-12 nevner forhold som især skal tillegges vekt ved
avgjørelsen av om det er tale om grov ulovlig etterretningsvirksomhet etter
§ 17-11 første ledd - annet ledd omfattes ikke av bestemmelsen om grov
overtredelse - blant annet de momentene som utgjør straffskjerpende
omstendigheter etter straffeloven § 91 første ledd annet straffalternativ.

Strafferammen i § 17-11 første ledd og i § 17-12 tilsvarer rammene i
straffeloven § 91: for vanlig overtredelse fengsel inntil 2 år, og for grov
overtredelse inntil 6 år. Etter § 17-11 annet ledd er strafferammen fengsel
inntil 1 år.

§§ 17-13, 17-14 og 17-15. Avsløring og grov avsløring av statshemmelighet og
grovt uaktsom avsløring av statshemmelighet

Bestemmelsene viderefører straffeloven § 90. Om innholdet i de grunnleggende
nasjonale interessene som vernes, og i hemmelighetsbegrepet, vises til
bemerkningene til § 17-11.

Avsløring av statshemmelighet vil normalt være straffbar uavhengig av
motivet for avsløringen, hva enten den skjer med aktverdig grunn eller ikke.
Begrensninger i straffebudets anvendelse må - utover nødrettstilfellene -
eventuelt søkes gjennom innskrenkende tolking i samsvar med den alminnelige
rettsstridsreservasjon som er foreslått lovfestet i Straffelovkommisjonens
forslag § 3-7. Spørsmålet kan trolig først og fremst tenkes å være aktuelt
ved avsløring av hemmelige opplysninger innhentet og bearbeidet fra åpne
kilder, jf. Rt 1982 side 436 - Gleditsch/Wilkes-saken - som gjaldt
innsamling fra åpne kilder av opplysninger om elektroniske
varslingsstasjoner og avsløring av opplysningene i en forskningsrapport. Ved
vurderingen av rettsstridsspørsmålet er det ikke uten betydning at hensynet
til medienes og forskningens kritiske og kontrollerende virksomhet er
oppgradert ved at undersøkelser som drives med aktverdig grunn, ikke lenger
er straffbare. Karakteren av opplysningene og hvilken skade avsløringen
fører til, er selvfølgelig vesentlig, men heller ikke opplysninger om de
hemmelige tjenester kan ha et helt ubetinget vern mot avsløring.

De forhold som især skal tillegges vekt ved avgjørelsen av om avsløringen er
grov, er nevnt i § 17-12. Blant annet dreier det seg om forhold som er
straffskjerpende omstendigheter etter straffeloven § 90 første ledd annet
straffalternativ og tredje ledd.

Strafferammen er fengsel inntil henholdsvis 3 og 15 år for vanlig og grov
overtredelse.

Bestemmelsen i straffeloven § 90 annet ledd rammer uaktsom åpenbaring av
statshemmeligheter. Forslaget i § 17-15 begrenser straffbarheten til grovt
uaktsomme overtredelser, jf. Straffelovkommisjonens syn på spørsmålet om
strafflegging av uaktsomme handlinger som utvalget deler.

Straffen etter § 90 annet ledd er bøter. Etter utvalgets oppfatning er dette
for mildt. Etter utvalgets forslag er strafferammen fengsel inntil 2 år.

§ 17-16. Avtale om krenkelse av Norges selvstendighet og forfatning, freden
og andre grunnleggende nasjonale interesser

Bestemmelsen viderefører i hovedsak straffeloven §§ 94 og 104. Forslaget
retter seg mot avtale om å begå forbrytelse mot bestemmelsene i kapittel 17
med unntak for straffebudene om ulovlig etterretningsvirksomhet, grovt
uaktsom avsløring av statshemmelighet og privat militær virksomhet.

Utkastet bruker ordet avtale, ikke forbund som i straffeloven § 94. Noen
realitetsendring ligger ikke i dette.

Annet ledd i § 94 foreslås opphevet. Overtredelse som nevnt i nr. 1, som
gjelder oppfordring til iverksettelse av forbrytelse som nevnt i første
ledd, vil i dag være straffbar etter straffeloven § 140. Utvalget mener at
det ikke er grunn til skille ut oppfordringer til å begå forbrytelser etter
kapittel 17 som egen strafferegel og antar at spørsmålet om strafflegging av
slike oppfordringer bør vurderes innenfor rammen av det generelle forbud i
Straffelovkommisjonens utkast § 21-5.

Etter annet ledd nr. 2 rammes den som i hensikt å begå forbrytelse som nevnt
i første ledd, innlater seg med fremmed makt. Utvalget har ikke sett behov
for bestemmelsen. Det samme gjelder nr. 3 som retter seg mot det å
rettsstridig utøve militær befaling eller samle eller holde rede krigsfolk
eller annen væpnet skare for å begå forbrytelser som nevnt i første ledd, og
nr. 4 som rammer forberedelseshandlinger i form av at gjerningspersonen
tilbyr eller påtar seg - eventuelt ved å ta i mot penger eller andre
fordeler - å begå forbrytelse som nevnt i første ledd.

Strafferammen er fengsel inntil 6 år, som er i overensstemmelse med
Straffelovkommisjonens forslag.

§ 17-17. Privat militær virksomhet

Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffeloven § 104a første ledd.
Den tar bare sikte på støtte av økonomisk eller materiell art, rent verbale
støtteerklæringer rammes ikke.

Etter forslaget er medvirkning ikke straffbart, på samme måte som i dag.

Utvalget har antatt at en strafferamme på fengsel inntil 3 år er
tilstrekkelig til å fange opp de særlig skjerpende omstendigheter.

2.6 Lovbestemmelser i kapittel 8 og 9 som ikke videreføres eller som
videreføres utenfor nytt kapittel 17
2.6.1 Straffelovkommisjonens forslag om opphevelse av straffeloven §§ 95
første ledd og §§ 100 til 102 og om videreføring av § 95 annet ledd i § 20-3
i utkastet
Utvalget slutter seg til disse forslagene.

2.6.2 Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve straffeloven § 104a annet
ledd
Kommisjonen har foreslått ikke å videreføre straffeloven § 104a annet ledd,
som retter seg mot den som danner, deltar i eller støtter forening eller
sammenslutning som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre
samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender. På
bakgrunn av Lund-kommisjonens rapport 1 og diskusjonen i kjølvannet etter
denne, fikk bestemmelsen tilføyelsen «dersom foreningen eller
sammenslutningen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige
midler», jf. lov 3. desember 1999 nr. 82. Tilføyelsen var ment som en
presisering av innholdet i samsvar med gjeldende rett.

Utvalgets flertall , alle medlemmene med unntak av Per Gammelgård, slutter
seg til Straffelovkommisjonens forslag.

Flertallet har i det vesentlige vist til Straffelovkommisjonens begrunnelse
og har blant annet pekt på at bestemmelsen synes å ha liten selvstendig
betydning. Ingen er straffedømt for brudd på § 104a annet ledd. Heller ikke
har det vært tatt ut tiltale for overtredelse. Flertallet kan vanskelig se
at dagens trusselbilde kan begrunne en videreføring av straffebudet.
Bestemmelsen har, i sin tidligere utgave, vært i omfattende bruk i siktelser
ved begjæring om telefonavlytting. Bestemmelsen var blant annet grunnlag for
avlytting av AKP (m-l)s partikontor i Oslo i årene 1982-1987. Etter hva
flertallet kan se, er det ikke først og fremst hensynet til å straffe noen
for medlemskap mv. i en slik organisasjon, men hensynet til å forebygge
alvorligere straffbare handlinger på et forberedende stadium som i dag
trekkes frem til støtte for å videreføre § 104a annet ledd. Dette hensynet
kan imidlertid ikke begrunne en materiell strafferegel. Flertallet viser for
øvrig til forslaget til ny § 162c i straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 62
(2002-2003).

Utvalgets mindretall , Per Gammelgård, er av den oppfatning at det er et
visst behov for å videreføre det strafferettslige vern § 104a annet ledd i
dag gir mot organiserte former for politisk motivert vold eller tvang. Det
er særlig to typer virksomhet som andre straffebestemmelser etter dette
medlemmets syn ikke gir tilstrekkelig vern mot. Det gjelder for det første
den ekstremistiske og voldelige virksomhet som på nasjonalt plan i dag
representeres av ny-nazistene. For det andre gjelder det medlemmer av
utenlandske, ikke-statlige militante grupper som bruker norsk territorium
til i eksil å støtte voldelige bevegelser i hjemlandet eller annetsteds
gjennom eksempelvis pengeinnsamlinger, våpenanskaffelser, rekruttering av
medlemmer til voldelige aksjoner eller annen planlegging av voldsbruk i
hjemlandet, alt i strid med forutsetningene for at vedkommende er gitt
opphold her i landet, i den grad dette er gitt på et humanitært grunnlag.
Dette medlem har utformet forslag til ny bestemmelse til erstatning for §
104a annet ledd.

2.6.3 Bestemmelser i straffeloven kapittel 8 og 9 som utvalget foreslår å
oppheve eller ikke videreføre som selvstendige straffebud
Straffeloven § 85 - Krenkelse av Norges nøytralitet

Straffeloven § 85 kriminaliserer overtredelse av forskrift som Kongen har
utferdiget til opprettholdelse av rikets nøytralitet under krig mellom
fremmede makter. Norge var nøytralt under Den første verdenskrig og under
Den annen verdenskrig frem til 9. april 1940. Utvalget er ikke kjent med at
straffebudet har vært brukt og vil foreslå at bestemmelsen oppheves da det
neppe er tilstrekkelig behov for den. Utvalget antar for øvrig at i den
utstrekning det blir tale om å gi forskrifter til vern om Norges
nøytralitet, som formodentlig normalt vil kreve hjemmel i lov, bør hjemmelen
gis ved egen lov, som også inneholder de nødvendige straffebestemmelser, og
ikke ved en straffebestemmelse som § 85.

Straffeloven § 86a - Grovt uaktsomt landsforræderi

Bestemmelsen som rammer grovt uaktsom overtredelse av § 86, kom inn i
straffeloven ved revisjonen i 1950. Behov grunnet i erfaringer fra
rettsoppgjøret er ikke nevnt som begrunnelse for regelen. Utvalget har vært
i tvil om strafflegging av grov uaktsomhet i noen nevneverdig grad vil være
egnet til å motvirke handlinger som innebærer rettsstridig bistand til
fienden eller skade på forsvarsevnen, og har ikke funnet tilstrekkelig grunn
til å foreslå bestemmelsen videreført.

Straffeloven § 86b - Utilbørlig bistand til okkupasjonsmakten utenfor
krigstid og § 97 - Utilbørlig forbindelse med okkupasjonsmakten

Straffeloven §§ 86b og 97 kom inn i straffeloven ved revisjonen i 1950.

Bestemmelsen i § 86b rammer åpenbart utilbørlig bistand til fienden under
okkupasjon utenfor krigstid. På bakgrunn av utvalgets forslag til § 17-9,
som gjelder under okkupasjon i og utenfor krigstid, er det ikke behov for å
videreføre § 86b.

Utvalget er kommet til at det heller ikke er tilstrekkelig grunn til å
videreføre regelen i straffeloven § 97. Der en person etablerer et åpenbart
utilbørlig forhold til fienden eller okkupasjonsmakten, vil dette
formodentlig rammes av bestemmelsene i §§ 17-9 og 17-10, eventuelt av
bestemmelsene til vern om norske myndigheter i §§ 17-5 til 17-8. Annen
utnyttelse av situasjonen under en okkupasjon som må bedømmes som
klanderverdig, vil dreie seg om handlinger som ikke er av den største
betydning for nasjonens ve og vel.

Det kan for øvrig reises rettssikkerhetsmessige innvendinger mot
utilbørlighetsstandardene i bestemmelsene.

Straffeloven § 87 - Farlige handlinger i krigstid og § 88 - Mislighold av
kontrakt i krigstid

Utvalget ser ikke noe behov for å videreføre disse reglene, som strafflegger
handlinger som i de fleste tilfeller antakelig vil rammes som bistand til
fienden eller svekkelse av forsvarsevnen, jf. utvalgets forslag i §§ 17-9 og
17-10, eller som medvirkning til slik overtredelse. Etter § 88 rammes også
uaktsom overtredelse, jf. her forslaget om å oppheve § 86a om grovt uaktsomt
landssvik.

Straffeloven § 89 - Diplomatisk landsforræderi

Bestemmelsen rammer den som forsettlig eller uaktsomt handler mot Norges
tarv eller unnlater å vareta dette under forhandling eller avslutning av
overenskomst med annen stat. Utvalget antar at det ikke er behov for
bestemmelsen ved siden av straffelovens bestemmelser om utroskap og
tjenesteforsømmelser, jf. någjeldende straffelov §§ 275, 324 og 325 nr. 1,
og Straffelovkommisjonens forslag §§ 22-10 og 22-1 til 22-3.

Straffeloven § 91a - Innsamling av opplysninger hvis meddelelse til fremmed
stat kan skade Norges interesser eller volde fare for enkeltpersoner

Bestemmelsen videreføres ikke i sin helhet. For så vidt gjelder forsettlige
overtredelser inngår imidlertid sentrale deler i utvalgets forslag til §
17-11.

Straffeloven § 92 - Krenkelse av forbud mot offentlige meddelelser om
krigsmakten mv.

Det er ikke grunn til å videreføre bestemmelsen som også antas å hjemle
myndighet til å utstede forbud mot offentlige meddelelser som straffansvaret
er knyttet til. Slike forbud synes lite aktuelle ut fra tidens syn på
behovet for informasjon i krig, jf. ellers de fullmakter som tilligger
regjeringen i henhold til beredskapsloven av 15. desember 1950 nr. 7.

Straffeloven § 93 - Ødeleggelse mv. av gjenstand eller dokument av betydning
for rikets sikkerhet

Utvalget kan ikke se at det er nødvendig å videreføre regelen. De straffbare
handlinger rammes av andre bestemmelser i straffeloven og i forslaget til ny
straffelov. Utvalget antar at strafferammene i disse bestemmelsene er
tilstrekkelige også når ødeleggelsen mv. er av betydning for rikets
sikkerhet eller velferd.

Straffeloven § 95 - Vern av fremmed stats flagg eller riksvåpen eller
representant eller representasjonslokaliteter

Utvalget har sluttet seg til Straffelovkommisjonens og
Ytringsfrihetskommisjonens oppfatning om at første ledd bør oppheves.
Straffelovkommisjonen har foreslått at en regel tilsvarende § 95 annet ledd
om krenkelse av fremmede staters representanter, representasjonsbygninger og
lignende videreføres i forslaget til § 20-3 Ordenskrenkelse av fremmed stat.
Utvalget er enig i flyttingen, men vil foreslå betegnelsen Krenkelse av
fremmed stats representant, representasjonsbygning mv.

Straffeloven § 96 - Vern av fremmed statsoverhode

Straffeloven § 96 likestiller i visse henseender et fremmed statsoverhode
med rikets eget. I tråd med Straffelovkommisjonens forslag om at §§ 100 til
103 ikke videreføres, vil utvalget foreslå bestemmelsen opphevet.

Straffeloven § 97a - Forbud mot å ta i mot økonomisk støtte fra fremmed makt
for politiske formål

Straffebestemmelsen kom inn i straffeloven ved revisjonen i 1950. Ingen er
så vidt vites dømt eller tiltalt for overtredelse av bestemmelsen. Men den
har i atskillig utstrekning vært brukt som grunnlag for telefonkontroll av
AKP (m-l) og Norges kommunistiske parti i 1970- og 1980-årene.

Ytringsfrihetskommisjonen, som blant annet viser til at den norske stat
aktivt har gitt økonomisk støtte til frigjøringsbevegelser i andre land, har
gitt uttrykk for at bestemmelsen må revideres slik at det ikke er kilden som
er det avgjørende kriteriet for straffbarhet, men det at støtten holdes
skjult. For så vidt gjelder politiske partier viser kommisjonen til at lov
22. mai 1998 nr. 30 om offentliggjøring av politiske partiers inntekter har
sikret en viss oversikt over partienes inntektskilder. Etter utvalgets
oppfatning foreligger ikke hensyn som nødvendiggjør at bestemmelsen i § 97a
videreføres. I sin alminnelighet vil deltakere i det politiske ordskifte
markere sine tilknytninger gjennom de standpunkter som inntas. For det
norske demokratiet har det neppe noen nevneverdig betydning om en deltaker
mottar skjult økonomisk støtte.

Straffeloven § 97b - Forbud mot spredning av uriktige opplysninger mv. som
kan bringe rikets sikkerhet i fare

Utvalget antar i likhet med Ytringsfrihetsommisjonen at bestemmelsen bør
oppheves. Etter utvalgets oppfatning må hensynet til ytringsfriheten slå
gjennom så lenge det ikke er tale om å avsløre - eller forsøke å avsløre -
opplysninger som holdes hemmelige av hensyn til grunnleggende nasjonale
interesser.

2.6.4 Vurderinger i forhold til andre bestemmelser i straffeloven og
Straffelovkommisjonens innstilling
En rekke bestemmelser som er plassert i andre kapitler i straffeloven, har
tilknytning til kapittel 8 og 9 om rikets sikkerhet. Disse bestemmelsene,
som i all hovedsak foreslås videreført av Straffelovkommisjonen, har etter
utvalgets oppfatning sin naturlige plass der de i dagens straffelov og etter
Straffelovkommisjonens forslag er plassert, og utvalget har - med unntak for
vervingsbestemmelsen i straffeloven § 133, jf. Straffelovkommisjonens utkast
§ 19-18 om verving til fremmed krigstjeneste og utvalgets forslag i § 17-11
annet ledd nr. 3 - ikke funnet grunn til å foreslå noen av dem overført til
kapittel 17.

Utvalget har vurdert enkelte justeringer i Straffelovkommisjonens forslag §
21-6, jf. straffeloven § 139 og § 20-11, jf. straffeloven § 151b.

Utvalget har vurdert endringer i § 147a dels med sikte på å la oppregningen
av straffebudene i første ledd omfatte straffebud i kapitlene om rikets
sikkerhet, dels med sikte på å utvide definisjonen av terrorhandlinger ved å
inkludere handlinger der forsettet refererer seg til
selvstendighetskrenkelser som nevnt i straffeloven § 83. Utvalget har
imidlertid ikke funnet grunn til å foreslå endringer.

2.6.5 Opphevelse av bestemmelser i militær straffelov og lov om
forsvarshemmeligheter
I sammenheng med revisjonen av straffeloven kapittel 8 og 9 har utvalget
etter sitt mandat tatt stilling til krigsartiklene i militær straffelov
tredje del om krigsforræderi og blottstillelse av krigsmakten og til
spørsmålet om å videreføre bestemmelsene i lov om forsvarshemmeligheter.

Krigsartiklene i tredje del i militær straffelov omfatter kapittel 8
Krigsforræderi og Blotstillelse av Krigsmagten, kapittel 9 Afændring av
Bestemmelser i Anden Del og kapittel 10 Plyndring og andre Forbrydelser mot
Person eller Gods. Det synes i første rekke å være bestemmelsene i kapittel
8 som ønskes vurdert i sammenheng med revisjonen av straffeloven kapittel 8
og 9.

Kapittel 8 om krigsforræderi og blottstillelse av krigsmakten inneholder for
det første bestemmelser som i prinsippet retter seg mot enhver og som i
hovedsak rammer forhold som er straffbare også etter kapittel 8 i
straffeloven, men straffetruslene er strengere etter militær straffelov.
Utvalget vil foreslå at alle disse bestemmelsene oppheves i sammenheng med
revisjonen av straffeloven kapittel 8 og 9. Noen av de straffbare forhold er
det ikke lenger aktuelt å strafflegge. Kapittel 8 i militær straffelov
inneholder dessuten bestemmelser som retter seg mot særlige kategorier
gjerningsmenn. Bestemmelsene i §§ 87 til 89, som gjelder overgivelse og
desertering i strid, er det ikke naturlig at utvalget tar stilling til.
Reglene i §§ 90 og 92, som retter seg mot krigsfanger og fiendtlige
«Parlamentærer», vil utvalget foreslå opphevet.

Med unntak for § 1 første ledd og § 8 inneholder lov om
forsvarshemmeligheter regler som strafflegger forberedelseshandlinger i
forhold til bestemmelsene til vern om rikets sikkerhet i straffeloven
kapittel 8. I sin alminnelighet har bestemmelsene i lov om
forsvarshemmeligheter et alderdommelig preg. De går svært langt i å gjøre
forberedelseshandlinger straffbare og samsvarer ikke godt med de prinsipper
som i dag legges til grunn ved avgjørelsen av hva som bør kriminaliseres.
Med unntak for § 4 som for en del videreføres i utkastet § 17-11 første og
annet ledd, foreslås bestemmelsene opphevet. Det samme gjelder § 8 som er av
straffeprosessuell karakter. Bestemmelsen i § 1 første ledd, som gir hjemmel
til å forby uvedkommende adgang til militære områder, foreslås videreført i
sikkerhetsloven av 20. mars 1998 nr. 10 som nytt § 17 tredje ledd.

2.7 Utvalgets forslag til endringer i reglene om etterforskingsmetoder
2.7.1 Metoderevisjonen i 1999, etterforskingsmetoder som behandles og
forholdet til andre lovutvalg
Reglene om etterforskingsmetoder gjennomgikk en generell revisjon ved lov 3.
desember 1999 nr. 82 på bakgrunn av forslagene fra Sikkerhetsutvalget og
Metodeutvalget.

Utvalget har lagt til grunn at mer generelle metodespørsmål ikke skal
behandles, selv om de også angår saker om rikets sikkerhet og terrorsaker.
Således drøftes for eksempel ikke spørsmålet om å lovfeste metoder som i dag
benyttes på ulovfestet grunnlag.

Utvalgets arbeid avgrenses naturlig av to andre lovutvalgs pågående arbeid,
Datakrimutvalget og Politimetodeutvalget. Datakrimutvalget skal behandle
spørsmål om metodebruk som angår informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
Politimetodeutvalget behandler spørsmål om forebyggende metodebruk.

2.7.2 Romavlytting
I spørsmålet om å innføre romavlytting som etterforskingsmetode, har
utvalget delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet , Lund, Blomdal, Koch Christensen, Lütken og Kristiansen, mener
at romavlytting ikke bør innføres. Flertallet tar utgangspunkt i den norske
strafferettslige tradisjon som avveiningen mellom hensynet til samfunnsvern
og hensynet til rettssikkerhet og personvern må skje i lys av. Denne
tradisjonen, som har vært preget av milde straffereaksjoner og
tilbakeholdenhet med hensyn til å innføre inngripende metoder i
etterforskingen, må ikke tapes av syne under presset fra internasjonal,
organisert kriminalitet og terrorisme og innflytelsen fra land med en annen
strafferettslig kultur. En forutsetning for innføring av romavlytting er at
balansen mellom samfunnsvern og rettssikkerhet er avgjørende forskjøvet ved
dokumentasjon av et sterkt øket behov eller fordi de rettssikkerhetsmessige
hensyn er vesentlig svekket.

Flertallet finner det klart at også romavlytting i enkelte tilfeller vil
kunne være et nødvendig bidrag til oppklaring. For de mest alvorlige
lovbrudd som erfaringsmessig begås eller som det med grunnlag i faktiske,
objektivt konstaterbare holdepunkter er reell mulighet for, må dette være
nok til å slå fast at det isolert sett foreligger et dokumentert behov.

Flertallet finner det klart at hensynet til å bekjempe fremmed
etterretningsvirksomhet, ikke kan begrunne innføring av romavlytting som
etterforskingsmetode. Når det gjelder terrorvirksomhet er flertallet i tvil
om det kan sies å være dokumentert et behov. Flertallet viser til utvalgets
generelle fremstilling av terrortrusselen. Det fremgår at trusselen gjennom
den perioden utvalget har arbeidet har vært ansett som lav og lav til
moderat og nå, i mai 2003 da Norge ble nevnt i en oppfordring til
terroraksjoner som skal skrive seg fra en av lederne i al-Qaida, Ayman
al-Zawahiri, som moderat til lav. Trusselvurderingen gjelder etter det
opplyste ikke norske mål i utlandet, men om det er slik at for eksempel
norske ambassader i utlandet er mer utsatt enn tidligere, tilsier ikke dette
dermed at det er dokumentert et behov for innføring av romavlytting i norsk
rett. Avgjørende for flertallet er imidlertid at det behov som måtte være
dokumentert, ikke under noen omstendighet kan oppveie de tungtveiende
motstående hensyn til personvern og rettssikkerhet knyttet til metodens
særdeles integritetskrenkende karakter. Flertallet gir, især på bakgrunn av
erfaringsgrunnlaget i Lund-kommisjonens rapport, uttrykk for at risikoen for
bruk i utrengsmål ikke kan anses eliminert for ettertiden. I sammenheng med
den generelle trusselsituasjonen, peker det videre på mulige konsekvenser i
muslimske miljøer.

Flertallet fremhever at balansepunktet mellom samfunnsvern og rettssikkerhet
nærmest må sies å være under stadig forskyvning i den senere tids lovgivning
som også preges av at hvert tiltak ses for seg, uavhengig av det som burde
være et overordnet perspektiv, nemlig hva de ulike tiltakene samlet betyr
for tradisjonelle norske holdninger til forholdet mellom stat og individ,
holdninger som har vært bestemmende for tilliten og tryggheten i det norske
samfunn og derved også av betydning for kriminalitetsutviklingen. I dette
perspektiv er det etter flertallets oppfatning grunn til å stanse opp og
ikke overskride den terskel det vil være å åpne for romavlytting som
etterforskingsmetode.

Mindretallet , Gammelgård og Jahre, mener at det - på strenge vilkår og med
nødvendige kontrollordninger - bør innføres adgang til romavlytting ved
mistanke om overtredelser av bestemmelsene om terrorhandlinger og
terrorfinansiering.

Avveiningen mellom hensynet til samfunnsbeskyttelse på den ene side og
hensynet til rettssikkerhet, personvern og beskyttelse av privatlivet på den
andre, er vanskelig. Romavlytting er en meget inngripende metode, og mer
inngripende enn kommunikasjonskontroll, blant annet fordi alle samtaler og
all lyd rundt mistenkte kan bli fanget opp, og fordi avlyttingen i en del
tilfeller vil ramme tredjepersoner. I noen situasjoner må likevel hensynet
til samfunnsvernet veie tyngst. Det er vanskelig å akseptere at samfunnet
skal måtte resignere i kampen mot den mest alvorlige og ondartede
kriminalitet på grunn av utilstrekkelige etterforskingsmetoder. Det handler
her både om borgernes opplevelse av trygghet og om tilliten til de sentrale
samfunnsinstitusjoner.

Det må imidlertid være samsvar mellom de skadevirkninger den aktuelle
kriminalitet kan medføre og de metoder som tas i bruk for å bekjempe den.
Videre må det foreligge et dokumentert behov før nye metoder innføres. Både
Gammelgård og Jahre var medlemmer av Metodeutvalget, som foreslo adgang til
romavlytting ved den mest alvorlige kriminalitet, og fastholder at
kriminalitetssituasjonen da dette utvalget fremla sin utredning i 1997 var
slik at behovet for romavlytting var tilstrekkelig dokumentert. Siden den
gang - og etter at Stortinget i 1999 behandlet proposisjonen om
etterforskingsmetoder - har særlig terrortrusselen økt. Det er ikke
holdepunkter for at det er begått terrorhandlinger i Norge, men det er en
reell mulighet for at terrorhandlinger rettet mot andre land eller regimer i
andre land vil bli planlagt i Norge eller støttet finansielt fra Norge. En
kan heller ikke utelukke terrorhandlinger mot utenlandske interesser i Norge
eller norske interesser i utlandet. Endelig kan det være aktuelt å
etterforske personer som er bosatt i Norge eller har opphold her, for
deltakelse i terrorvirksomhet eller terrorfinansiering andre steder i
verden. Det er hevet over tvil at terrorhandlinger kan medføre omfattende
skadevirkninger i form av død og lemlestelse og betydelige materielle
ødeleggelser. I denne situasjon kan det ikke stilles for strenge krav til
hvor nærliggende muligheten må være for terrorvirksomhet med slik
tilknytning til Norge.

Etter mindretallets syn vil romavlytting være en nødvendig
etterforskingsmetode ved terrorhandlinger, fordi andre etterforskingsmetoder
ikke i tilstrekkelig grad kan fremskaffe nødvendig informasjon.
Kommunikasjonskontroll er ikke nok, og infiltrasjon vil dels være umulig,
dels utsette tjenestemenn for en uforholdsmessig høy risiko.

2.7.3 Mistankekravet for bruk av tvangsmidler
Utvalget anbefaler å beholde kravet om skjellig grunn til mistanke om
nærmere angitte lovbrudd som generelt vilkår for å benytte tvangsmidler.
Kravet om skjellig grunn til mistanke innebærer et krav om
sannsynlighetsovervekt for at mistenkte har begått den aktuelle straffbare
handlingen. Dette mistankekravet er etter utvalget syn en rimelig
balansering av hensynet til uskyldige personers integritet og behovet for
etterforskingsmetoder. Et senket mistankekrav må antas å medføre at
feiltreffene - det vil si at uskyldige personer blir utsatt for
tvangsmiddelbruk - vil øke.

I en bestemmelse foreslår likevel utvalget å senke mistankekravet, nemlig i
straffeprosessloven § 216l om avlytting og opptak med samtykke. Her foreslås
vilkåret «med skjellig grunn» erstattet av «med rimelig grunn». Denne
endringen antas å avhjelpe de harmoniseringsproblemene som kan oppstå når
avlytting og opptak med samtykke som brukes i sikringsøyemed, medfører
overskuddsinformasjon som kan tjene som bevis. Det vilkår utvalget foreslår
er den generelle terskelen for etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224,
og tilsvarer rettstilstanden før metoden for politiets del ble lovfestet i
1999. Bakgrunnen for lovfestingen var kravet til lovhjemmel etter EMK.
Konvensjonen antas ikke å være i veien for å senke mistankekravet.

2.7.4 Kriminalitetskravet for bruk av tvangsmidler - strafferammeterskel og
unntak
Etterforskingsmetodene i straffeprosesslovens fjerde del om tvangsmidler kan
bare brukes for å etterforske lovbrudd av nærmere kvalifisert art.
Kvalifiseringen skjer vanligvis ved at det stilles krav til strafferammens
størrelse i det aktuelle straffebudet. I enkelte bestemmelser angis dessuten
visse straffebud som kan danne grunnlag for tvangsmiddelbruk uavhengig av
strafferammen. I bestemmelsene om hemmelig ransaking og
kommunikasjonskontroll, jf. straffeloven §§ 200a, 216a og 216b, er det på
denne måten gjort unntak fra det generelle strafferammekravet for alle
bestemmelsene i straffeloven kapittel 8 og 9.

Utvalget mener det bør vurderes konkret for hvert enkelt straffebud om det
bør gjøres unntak fra det generelle strafferammekravet i en
tvangsmiddelbestemmelse. En bloc-henvisninger til hele kapittel 8 og 9 kan
lett medføre at det åpnes for tvangsmiddelbruk i større utstrekning enn det
er grunn til.

Utvalget foreslår på denne bakgrunnen en innskrenking i bestemmelsene om
hemmelig ransaking og kommunikasjonskontroll, jf. straffeprosessloven §§
200a, 216a og 216b, ved at en bloc-henvisningen til kapittel 8 og 9
erstattes av en henvisning til straffeloven §§ 90, 91 og 94, jf. § 90.

Adgangen til å foreta teknisk sporing, jf. straffeprosessloven §§ 202b, 202c
og utleveringspålegg fremover i tid, jf. § 210b, foreslås utvidet ved at det
gjøres unntak fra strafferammekravet for straffeloven §§ 90, 91 og 94, jf. §
90. I §§ 202b og 210b foreslås også unntak for § 91a for så vidt gjelder
flyktningspionasje.

2.7.5 Anonym vitneførsel og begrensninger i adgangen til dokumentinnsyn og
bevisførsel
Bestemmelsene i straffeprosessloven §§ 130a og 234a om anonym vitneførsel,
samt de nye reglene i §§ 242a og 292a om begrensninger i adgangen til
dokumentinnsyn og bevisførsel regulerer ikke etterforskingsmetoder i
snevrere forstand. Reglene behandles imidlertid fordi de har betydning for
etterforskingen.

Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å benytte anonyme vitner i saker
om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 eller §§ 147a eller 147b
om terrorisme og terrorfinansiering. Utvalget foreslår at adgangen til å
benytte anonyme vitner utvides til saker om terrorisme etter § 147a.

I de nye reglene om begrensninger i adgangen til dokumentinnsyn og
bevisførsel foreslår utvalget at en bloc-henvisningen til straffeloven
kapittel 8 og 9 erstattes av en henvisning til straffeloven §§ 90, 91, 91a
for så vidt gjelder flyktningspionasje og 94, jf. § 90.

2.8 Administrative og økonomiske konsekvenser
Utvalgets forslag har ingen administrative eller økonomiske konsekvenser av
betydning.
Kjell Ove Hattrem
2003-07-25 06:51:32 UTC
Permalink
Det er bare så sinnsykt mange bra grupper som er hundre ganger
bedre som ikke får en brøkdel av oppmerksomheten de får. Som Blac
Ocean Band, Unbelievable Truth, Alfie, Low Cloud Cover,
Voicechanger, Belle & Sebastian, Sneaker Pimps, Rock Of Travolta
osv osv.
Skal ikke kommentere de jeg ikke har hørt, men Alfie har faktisk
laget en del bra (det lille jeg har hørt).
Jeg regner med at du overså Belle & Sebastian ved en inkurie; for har du
ikke hørt dem, bør du snarest gjøre det. Vi snakker pop med gode
melodier og spiselige arrangementer.
Det er sviskene som huskes, og med unntak av "Something" (Harrison)
var det McCartney som skrev dem.
Glem nå ikke "Girl" av Lennon.
At en sang blir coveret i det uendelige synes jeg ikke er noe direkte
tegn for at den er kvalitet. Det er en lett sang å spille.. Alle kan
forstå den..
Bah! Vis meg den tre-fire-femgreps gitaramatøren som kan spille "Yesterday".
--
Kjell Ove Hattrem
E = mc³
Geir Hongro
2003-08-01 22:48:27 UTC
Permalink
Post by Kjell Ove Hattrem
Jeg regner med at du overså Belle & Sebastian ved en inkurie; for har du
ikke hørt dem, bør du snarest gjøre det. Vi snakker pop med gode
melodier og spiselige arrangementer.
Belle & Sebastian er nesten litt _for_ søte og nedstrippet i arrangementene
for min del. Men, for all del, bra låter finnes det. Og som
friidrettsentusiast setter jeg også pris på deres engasjement for
friidrettens sak. :-)


Geir Hongrø

Arvid Solvang
2003-07-11 23:46:48 UTC
Permalink
Post by Geir Hongro
Nyskapning som går utover melodiøsiteten er en form for nyskapning som
musikken klarer seg godt uten.
Det sa de på Mozart sin tid også...

...så utviklet folk seg...

...og muskken...

...til slutt fikk vi Oasis...

...og der vil visst Geir at vi skal stoppe.

...forstå det den som vil...

...ikke jeg....

...ferdig nå...

...ja....

...natti......

...zzzz....

--
Arvid Solvang
http://www.viagram.no/
Geir Hongro
2003-07-12 10:39:55 UTC
Permalink
Post by Arvid Solvang
Post by Geir Hongro
Nyskapning som går utover melodiøsiteten er en form for nyskapning som
musikken klarer seg godt uten.
Det sa de på Mozart sin tid også...
Mozart
Post by Arvid Solvang
...så utviklet folk seg...
...og muskken...
...til slutt fikk vi Oasis...
...og der vil visst Geir at vi skal stoppe.
Nei, jeg ser ingen grunn til å stoppe ved Oasis (som dessuten ikke var noen
nyskapning eller utvikling i det hele tatt). Men vi kan beholde
melodiøsiteten og drive nyskapning på ANDRE områder enn låtstrukturer!


Geir Hongrø
Geir Hongro
2003-07-09 09:57:46 UTC
Permalink
Jo, men det blir som oftest musikkinteresserte fjortiser, og de regnes
ikke
som fjortiser.
Fjortiser skal nok være over middels musikkinteresserte for i det hele tatt
å ha _hørt_ om et albumband som Coldplay. :-)

Joda, er nok mulig at en og annen gjennomsnittlig jente på 14 har "Trouble"
eller "In My Place" som et av favorittkuttene sine på en eller annen
"Absolute Music" eller "McMusic" (det stikkes jo gjerne 1-2 bra låter inn
mellom all dritten på slike samlinger), men at hun går så langt som til å
kjøpe et album med Coldplay, det tviler jeg nok på, ja. Synd for henne,
forresten.

Et av de få lyse øyeblikkene hvor et stort antall fjorten år gamle jenter
faktisk oppdaget ordentlig bra musikk var jo da de fikk interessen for "The
Great Escape" med Blur p.g.a. "Country House" (bl.a. videoen til låta).


Geir Hongrø
Andreas Moss
2003-07-09 18:14:48 UTC
Permalink
Post by Geir Hongro
Jo, men det blir som oftest musikkinteresserte fjortiser, og de regnes
ikke
som fjortiser.
Fjortiser skal nok være over middels musikkinteresserte for i det hele tatt
å ha _hørt_ om et albumband som Coldplay. :-)
Ikke med Coldplay eksponeringsfaktor i kommersielle mediaer. Q har jo f.eks
hedret de prisen "de det snilleste bandet noensinne".
Tror faktisk aldri jeg har sett Chris Martin på et bilde uten det fjollete
smilet.. For meg virker Coldplay mer som et band som elsker fuzzet de er
inne i.. og faren ligger derfor slik at neste album om mulig faktisk blir
enda mer balleløst, og et enda videre publikum vil gå i ring rundt dem.
Post by Geir Hongro
Joda, er nok mulig at en og annen gjennomsnittlig jente på 14 har "Trouble"
eller "In My Place" som et av favorittkuttene sine på en eller annen
"Absolute Music" eller "McMusic" (det stikkes jo gjerne 1-2 bra låter inn
mellom all dritten på slike samlinger), men at hun går så langt som til å
kjøpe et album med Coldplay, det tviler jeg nok på, ja. Synd for henne,
forresten.
Tror du undervurderer den yngre garde litt her. Men fjorten er en lav
alder.. men legg på et par år og jeg tror prosentøkningen for Coldplay fans
vil øke voldsomt.
Det er endel glupe hoder innomellom musikkhedningene. Jeg kjøpte OK Computer
da jeg var 15-16, og jeg ser stadig unge mennesker med flott smak.
Ingen vits å være fordomsfull Geir :)

Andreas
Andreas Moss
2003-07-09 17:33:47 UTC
Permalink
Post by Geir Hongro
Kan det være at de har likheter på bakgrunn av påvirkning fra samme
artister, mer enn av å høre på hverandre (i hvilken rekkefølge det nå
måtte være)
Nå peker vel stort sett Madrugada ut Doors som ovedinspirasjonskilde mens
Coldplay villig innrømmer at de er inspirert av Radiohead. Men det er
naturligvis ikke helt utenkelig at "OK Computer" har spilt en rolle for
Madrugada også, plata var jo ganske viktig for mange på slutten av
90-tallet.
Angående Madrugada så hører jeg svært lite inspirasjon fra OK Computer.
Mer Leonard Cohen og slikt...

Andreas
skill
2003-07-09 19:12:48 UTC
Permalink
Tull. Melodilinjen i "Yesterday" (pluss akkordene, som egentlig hører til
melodien) er det som i hovedsak skiller den fra "Skilles Johanne".
"Skilles
Johanne" kunne sikkert tjent på å bli fremført av Creedence Clearwater
Revival i stedet for Sputnik, men en banal drittlåt er det uansett.
For deg er det kanskje en drittlåt, men for 100' - 150' normenn er det ikke
en drittlåt. Spørsmålet blir vel heller om du klarer å komme opp med en
musikalsk formel som beviser at det er en drittlåt. Er ikke musikk "smak og
behag" da? Noen liker avansert musikk, andre liker mailstream (som igjen kan
deles opp i det uendelige - for det finnes mye bra og avansert mailstream
også).

S!
Rune Eresberg
2003-07-09 20:51:38 UTC
Permalink
Post by skill
behag" da? Noen liker avansert musikk, andre liker mailstream (som igjen
kan
Post by skill
deles opp i det uendelige - for det finnes mye bra og avansert mailstream
også).
Mailstream?
Spam?
--
Rune Eresberg
"What's the world coming to when men in long black hair and long black
beards can't bring an 18 inch dagger onto planes anymore," - Happy-Tom
http://home.no.net/runeeres
Andreas Moss
2003-07-09 21:55:13 UTC
Permalink
Post by skill
Post by skill
behag" da? Noen liker avansert musikk, andre liker mailstream (som igjen
kan
Post by skill
deles opp i det uendelige - for det finnes mye bra og avansert
mailstream
Post by skill
også).
Mailstream?
Spam?
Hva er det med dere? Har dere aldri fått en dunge med ordentlig
kvalitets-spam?

Andreas
Hans Petter Nenseth
2003-07-10 00:13:44 UTC
Permalink
[...]
Mailstream?
Spam?
Bacon?
Sausage?
Rock Lobster.
--
"Oink - oink - oink"
Justin Timberlake - verdens mest komplette popartist.
Datet Britney Spears - ikke lenger fullt så komplett.
skill
2003-07-10 10:34:58 UTC
Permalink
Post by skill
behag" da? Noen liker avansert musikk, andre liker mailstream (som igjen
kan
Post by skill
deles opp i det uendelige - for det finnes mye bra og avansert mailstream
også).
Mailstream?
hehe - ja (lol)

S!
stein blekastad ellingsen
2003-07-12 08:25:35 UTC
Permalink
De selger jo som bare faen. Greit å vite om det er kun fjortisene som
liker
det.. eller om folk her inne også har sansen for dem.
Mesteparten av salget er til såkalte "30-somethings".
Fjortisene har ikke hørt om Coldplay, mens 25-åringene hater Coldplay.
Geir Hongrø
jeg liker ikke den slags traust melankoli
Espen Vestre
2003-07-28 08:26:10 UTC
Permalink
Men de artistene som var store på 80-tallet, da jeg vokste opp, de _skrev_
faktisk låtene sine selv. Både Duran Duran, Culture Club, Spandau Ballet,
Wham! og hele den gjengen der skrev låtene sine selv.
Hah! Selektivt utvalg! Men for alt jeg vet skrev til og med Dieter
Hohlkopf Bohlen låtene til Modern Talking. Men Bananarama-jentene
(eksisterte de i det hele tatt?) kan umulig ha skrevet noe selv :-)
--
(espen)
Espen Vestre
2003-07-28 08:28:10 UTC
Permalink
Bah - guttungen min er 11, og nå for tiden er det
Rammstein som ruler fullstendig :-)
Hva? Er det ikke 18-årsgrense på Rammstein? Får håpe at ikke barneombudet
leser dette!
--
(espen)
Continue reading on narkive:
Loading...